I dag så jeg en overskrift i avisen BA på nett. Den gikk som så:
«Størst av alt er kjærligheten, men ikke større enn rentene på et forbrukslån.»
Hva det videre sto, fikk jeg ikke med meg, for det lå bak en betalingsmur. Og jeg er ikke der at jeg betaler for aviser på nett. På den måten klarer jeg å holde meg unna forbrukslån.
Nå skal det kanskje mer til enn å ikke ville betale for avisen, for å få orden på økonomien. Men, siden jeg som ufør og tidligere lavtlønnet kunstner i dag lever med lav inntekt, vet jeg noe om å snu på skillingen. Det betyr ikke at jeg alltid er på sparebluss, men jeg forsøker å begrense meg der jeg kan.
Det som koster meg mest, er å bo, og å ha bil. Og for å klare utgiftene til dette, pluss slikt som strøm og media, må jeg gi avkall på ganske mye annet i livet og hverdagen, som mange andre kanskje tar som en selvfølge. Min årsinntekt er tross alt bare så vidt over 200 000, mens en familie med to inntekter har kanskje fra 700 000 og oppover. Mange bikker millionen.
Det som er lettest å begrense, er de store utgiftene som ikke er helt nødvendige. Jeg kjøper for eksempel ikke nytt kjøleskap bare fordi jeg har lyst på et med en annen farge enn det jeg har. Jeg tar heller ikke dyre ferier. Og slike begrensninger har jeg lite problemer med. Verre er det med småtingene, de som der og da ikke gir de største innhuggene på kontoen, men som samlet kan bli overraskende mye i løpet av en måned. Handler en i tillegg ofte på butikken i stedet for en eller to ganger i uka, og gjerne uten handleliste, øker småinnkjøpene proporsjonalt. Sånn er det bare. En sjokolade her og en sjokolade der, en brus, noe smågodt, chips, en påleggsort du aldri får spist opp, men som fristet der og da, osv, osv, bare for å nevne noe.
Klær er heller ikke billig. Å kjøpe klær og sko hele tiden kan fort ødelegge en trang økonomi. Også duppeditter. Alt fra idiotiske ting som kjapt ender i skapet og blir glemt, til telefoner og alt annet som ligger i mellom ti kroner og ti tusen. Og så kommer forbrukslånet og lover en løsning da, vi blir fristet med dem på nett og via tv, de er over alt og forteller at dette må du unne deg: En ferie, en reise for å besøke din gamle mor, ny motorsykkel, fotballtur til England med sønnen og så videre. Og alt dette er greit å gjøre eller kjøpe, men en bør ha penger til det, ikke låne. For rentene er gjerne høye, og så blir den månedlige utgiftsposten stor, gjerne større enn både det du bruker på sjokolade, brus og godt pålegg, og du ender opp med havregryn tre dager i uka uten at du helt skjønner hvorfor og hvordan, og skaffer deg enda et nytt kredittkort for å få det til å gå rundt. Det er jo så mye vi trenger. Og fortjener. Og noe må vi jo unne oss, sier vi til oss selv. Helst når det handler om noe vi burde ligge unna, noe som et sted i bakhodet kanskje pirker litt i en samvittighet. Vi sier det jo ikke når det gjelder det nødvendige. Som når vi kjøper dopapir. Men kanskje når vi kjøper en flaske vin. Eller litt indrefilet. Eller what ever slags lyster vi har og behov vi føler vi må få dekket. Selv liker jeg en god Cognac.
Nå skriver jeg ikke dette for å gi noen dårlig samvittighet. Dette er en blogg som handler om å klare seg best mulig i livet, gi håp og fokusere på verdier - ikke trykke noen ned - og spesielt er den rettet mot folk som har fått en utfordring. Utfordringene kan være angst og depresjon, slik jeg selv plages med, eller noe annet. Men felles for de som har en utfordring av litt annen størrelse enn et gnagsår, er at det ofte får en innvirkning på økonomien. Og fikser en ikke det økonomiske, får det på sin side igjen en innvirkning på helsen, og slik går det bare rundt og rundt med bekymringer og fortvilelse og dårlige valg som som skal redde restene etter forrige dårlige valg. Men det var nå det. Dette er altså ikke et forsøk på å gi noen dårlig samvittighet, de fleste gjør så godt de kan. Kanskje er det mest en samtale til meg selv, et forsøk på å oppdra meg selv. En blir jo aldri for gammel til det, skulle jeg mene. Og fremdeles er det veldig mye jeg kunne gjort bedre enn bare å snakke om det jeg får til eller det som ser bra ut.
For de som leste de to forrige innleggene her på Vannlandet, der jeg skrev litt om tomheten jeg opplever i ferien, så har jeg nå avtale om to kaffebesøk i nærmeste framtid. Og dette føles det bra å ha tatt tak i. Plutselig fikk jeg noe å se fram til. Og det å ha noe å se fram til er veldig kjekt. Det trenger ikke alltid å være så mye. Jeg må ikke se fram til en sydentur, for at det skal monne litt. Alt er bedre enn ingenting. Det trenger heller ikke å koste så mye. En må ikke kjøpe ny sofa og duke opp med de aller beste sortene om en får noen på besøk. En trenger heller ikke å ha med seg en dyr vin om en skal drikke kaffe hos noen. Det er samværet som teller.
Sånn, da har jeg fått kastet bort litt tid gjennom å skrive dette, og du har kastet kastet bort litt tid gjennom å lese det. Hva alle de andre der ute i det lille og rike landet vårt gjør eller skal gjøre, vet jeg ikke, men de finner vel på noe.
I blant skriver jeg om god mat jeg lager til middag, og legger ut bilder av den. For jeg liker å lage god mat. Gjerne noe asiatisk. Mat kan være spennende. Og kan være veldig godt. Jeg skriver også om å lage opp stort, og fryse i porsjoner, for å spare penger. Pr dags dato har jeg ferdige porsjoner for ca en måned i frysen, men jeg forsøker å drøye dem der jeg kan. I dag viser jeg derfor bildene av middager jeg ikke pleier å skryte av. Det er mange av dem. Og ofte blir det veldig enkelt. Og billig. Gjerne kjøpt til nedsatt pris til 50% pga dårlig dato. En middag som koster mindre enn tjue koner gjør meg lykkelig, selv om smaken på den kan diskuteres i blant.
Bildene viser fra topp og nedover: En boks makrell i tomat med majones, ostesmørbrød, kipe hamburgere som smaker sagflis og papp, havregrøt kokt på vann med kanel og godt smør (null sukker), nudler kjøpt på innvandrerbutikk til rundt 5-7 kroner, tre bløtkokte egg.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
God søndag
SvarSlett