Med brede penselstrøk fulle av dritt, og noen litt mer forsiktige.

Det er sommer, og ferietid. Ute skinner solen i dag. I magen min ligger to brødskiver med jordbærsyltetøy og skvulper sammen med et krus kaffe. Brillene kunne trengt en puss, og kanskje nesen også. Gresspollenet har kommet for sesongen. Ikke så mye enda, men såpass at det merkes. Innerst i sjela er det lite pollen, men jeg kan fornemme noe som minner om tomhet. Jeg vet ikke alltid hva jeg skal finne på når jeg ikke er på atelieret. Og det er jeg jo ikke i ferien. Ikke er jeg i syden heller. Eller klatrer på et fjell. Etter å ha vært en liten tur sør- og østpå for å hilse på familie, er jeg nå hjemme i min egen leilighet. Og her er det stille. 

Senere i dag skal kjæresten og jeg handle inn litt mat til helgen. Og i dag eller i morgen skal jeg ut og ta en kaffe sammen med en tidligere kollega. Det vil bryte opp stillheten litt. Og fortrenge tomheten. 

Om tre år jobber jeg ikke lenger. Da blir jeg pensjonist. Hva jeg skal gjøre da, er jeg litt usikker på. Kanskje satse på en karriere innen danseband.

Bildet er tatt i Kristiansand i forrige uke, under et besøk på Sørlandske kunstmuseum. Der var det en liten avdeling hvor barn kunne leke og kle seg ut om de ville. Og siden barnebarna var med, tok jeg også del. Det skal ikke mer til enn en parykk for å få fram et smil hos en voksen mann. Eller hos et barn. Men her hjemme har jeg ingen parykk. Og ingen barn til å le av meg. Om jeg ønsker meg parykk? Nope! Om jeg ønsker meg flere barn? Neppe. Jeg har vært med på å skape to av sorten, og det får holde. Men barnebarn er jo kjekt. Og snart er de også tilbake i Bergen igjen etter ferien, så da kan jeg få dem til å smile igjen. Og meg selv også. Noen ganger skal det ikke mer til enn at bestefar har en liten sjokolade i jakkelomma. Og det føles greit. For jeg er ikke spesielt flink til å leke. Det er mye jeg ikke er flink til. Om det er det jeg en gang vil bli husket for, vet jeg ikke. Men så er det mye jeg ikke vet også. 

Vi vil alle bli husket for noe. I hvert fall en stund. Og det blir sjelden kun én ting. Vi gjør jo gjerne mye rart i løpet at et liv. Forskjellige mennesker vil også huske forskjellige ting. Noe av det vil være bra, noe dårlig. Og noe av det dårlige vil være vår egen feil, men ikke alt. I blant møter en jo mennesker som en ikke får det til med. Og det er ikke alltid ens egen skyld. En kan forsøke å få til noe, men så går det ikke likevel, fordi en møtte på et føkka rævhol. Og så blir en husket for hva en slik relasjon gjorde med en. Og minnet av deg blir kanskje malt med mørke, brede penselstrøk fulle av dritt av rævholet, og blir et bilde som du selv kanskje ikke ville kjent igjen, om du fremdeles levde. Men det gjør du jo ikke. Ikke da. Noen ganger når jeg har ferie, så føler jeg at jeg ikke lever da heller. Det blir mest å eksistere. Mens jeg venter. På noe. Usikkert hva. Kanskje på Godot.

En mann jeg kjenner, er ganske syk. Og han har begynt å se tilbake, og si ting som at han skulle ønske han hadde gjort ting annerledes. Jeg tror ikke han er alene om å føle på noe slikt. Om vi våger å kaste et ærlig blikk inn i oss selv, vil vi nok oppdage saker vi skulle ønske vi hadde gjort annerledes noen og en hver. Vi vil vel også få øye på ting vi ikke burde gjort i det hele tatt, pluss en god slump av det som aldri ble gjort. Ting vi ønsket, men som vi aldri fikk tatt tak i. Fordi vi ikke klarte det, eller ikke vågde. Det finnes mye i mitt liv jeg aldri vågde. Opplevelser jeg ikke vågde å gå i møte med, mennesker jeg ikke vågde å nærme meg, og enda flere ting jeg ikke vågde å si. Sånn er det jo. En brenner inne med ting.

En gang da jeg var student på Kunsthåndtverksolen, ville jeg gi bort en keramikk-kopp i gave til en dame i et bakeri, fordi hun alltid hold av favorittbrødet mitt til meg. Det ble jeg rådet til ikke å gjøre, av en kamerat. Han mente det ville virke som om jeg hadde en skjult agenda. I min verden var jeg bare takknemlig overfor damen i bakeriet, og ville gi noe tilbake. Vanskeligere var det ikke. Men jeg ga henne aldri gaven. Jeg lyttet til kameraten min. Noe jeg har angret på i snart førti år. Men selv om det er for sent å gi noe til damen i bakeriet som sikkert er død for mange år siden, kan jeg gi til andre. Og det gjør jeg. Uten å bry meg om hva de måtte tenke. Har jeg lyst til å gi bort for eksempel en keramikkopp, så bare gjør jeg det. Verden er full av kopper, jeg trenger ikke å ruge på mine som om de var verdens siste, eller at jeg var bedre tjent med å få penger for dem. Alt handler ikke om penger i min verden. Og det å gi en liten gave får meg til å føle meg bra. Jeg liker å føle meg bra. Jeg liker å være generøs. Det er ikke alltid jeg får det til på så mange områder, ofte fordi jeg sliter med sosial angst, men om jeg får det til, så gjør det godt, mener jeg å huske. Jeg synes det er best med ting som gjør godt. Sånt bør en verne om og dyrke fram. Det er nok av ting som suger. Jeg synes det som suger bør få litt motstand. 

Sånn, nok blogg for i dag. Nå må jeg skrive handleliste. 

Den blå tekoppen er neppe den samme som jeg ville gi bort til damen i bakeriet, men den ble i hvert fall laget på den tiden, for snart førti år siden. Den andre tekoppen lagde jeg nå nylig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: