En kan ikke akkurat si at det blir tidlige morgener på meg for tiden. Men så er det da også ferietid, så å stå opp kl. tolv, som jeg gjorde i dag, må være innafor.
Selv om jeg sto opp sent, er rutinene ellers mye som de pleier å være. Dvs morrakaffe, litt å bite i og nyheter på dataen, som en start på dagen. Nå har jeg også fått tilgang til å lese det som ligger bak betalingsmuren i en bergensavis, etter at jeg skrev om mangelen på denne muligheten i forrige innlegg. En nær og kjær delte koden sin med meg, og svusj og svis og hei hvor det går, så var jeg innenfor muren. Ikke verst.
I det siste har jeg også skrevet om at jeg vi forsøke å være litt sosial i sommer, og i går var jeg på besøk hos en tidligere kollega. Han har nylig flyttet og bosatt seg i nærheten av meg, så det ble en kort tur, i bilen. Til gjengeld ble besøket ganske langt og veldig vellykket. Vi snakket om løst og fast og livets store spørsmål, og plutselig hadde det gått tre timer. Det bringer fram et spørsmål i meg: Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Det var jo kjempekoselig.
Jeg tror jeg er et sosialt menneske. I hvert fall i bunnen. Samtidig sliter jeg med angst, og den styrer mange av valgene mine. Et av valgene jeg gjerne tar er å isolere meg. Men når angsten ikke er der, føler jeg at jeg fungerer veldig godt sosialt. Og jeg liker det. Jeg liker å snakke med folk. Meninger har jeg jo så det holder om både det ene og det andre, så jeg mangler sjelden samtaleemner heller. Samtidig liker jeg å få høre hva andre tenker og føler. Når noen deler det de har under fasaden og forsvarsverkene sine, blir de tydeligere for meg. Og siden vi bruker andre mennesker til å speile oss selv i, blir jeg samtidig tydeligere for meg selv også. Å speile seg i et tåkete eller bulkete speil er ikke nødvendigvis det lureste en gjør. Da kan en kjapt ende opp med å få se et diffust vrengebilde av seg selv, og er en riktig uheldig kan en også ende opp med å tro på refleksjonen, og definere seg selv ut i fra den. Det er det som skjer med mennesker som over tid blir utsatt for for eksempel psykopater og narsissister, de mister langsomt bildet av seg selv. Så det å velge hvem en speiler seg i, er viktig. Det finnes speil der ute med en skjult agenda, og dem bør en styre unna. En bør likevel ikke velge det speilet som kun viser ens gode sider eller det du helst vil se, men en bør velge det som viser noe ærlig. For speilet som kun viser det som bygger opp om det som styrker egoet ditt, lyver like mye som det som kun viser dine dårlige sider. Og det du ikke får se, det du ikke vet noe om, kan du jo heller ikke gjøre noe med.
Jeg liker folk. Folk er en høydare. De fleste. De som oppfører seg som folk, og ikke noe helt annet. Oppfører du deg uakseptabelt, vil jeg ikke ha noe med deg å gjøre. Da holder jeg avstand så godt jeg kan. Og det er jo greit. Jeg trenger ikke å ta hensyn til eller underkaste meg alles forstyrra følelser, sære krav eller ondskapsfullheter bare for at de skal like meg. Alle trenger ikke å like meg, og jeg trenger ikke å like alle. Sorry Mac, er du full av møkk, får du finne deg et annet rede å drite i enn mitt. Her er døra stengt, og nøkkelen er kastet for godt. Sånn er det, men heldigvis er folk stort sett greie. Så det burde la seg gjøre å styre unna dem som ikke er det. I hvert fall etter hvert. Når en ser hvor landet ligger. Noe som kan ta tid i blant.
Nok om det. I dag kommer bonussønnen min hjem fra ferie. Han har vært en tur i Thailand sammen med faren. Og i morgen flytter bonusdatteren min til Kristiansand. Hun skal studere der en tid framover. I Kristiansand bor også den yngste datteren min. Hun reiste fra Bergen for å studere for en del år tilbake, fikk seg kjærest, kjøpte seg leilighet og ble værende. I dag jobber hun som lærer og spesialpedagog for autistiske barn på en skole der. På samme vis ble det med meg, flytting og studier. Jeg reiste vestover i 1979, og ble værende her i Bergen. Om bonusdatteren min kommer til å bli værende i Kristiansand, gjenstår å se. En vet aldri nøyaktig hva som skjer i livet. Hele tiden dukker det opp veivalg, med sine potensielle gevinster og konsekvenser. En av konsekvensene for meg, var at jeg ble boende langt unna søsknene mine, mens gevinsten var at jeg ble kunstner, fikk to nydelige barn, og etter hvert også kjæresten min gjennom tretten år, og hennes to barn, inn i livet mitt. Så sånn kan det gå. En vakler framover gjennom vår begrensede tid her på planeten, treffer åpne og stengte dører, engler og djevler, faller litt og slår kneet mot en spiss stein, stabler seg på beina igjen på et vis, og lever videre med nye håp, planer, illusjoner og et nytt arr som minne.
Sånn, da får jeg vel avslutte dette her som jeg pleier:
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar