I skyggen av corona lever politikken i beste velgående.

Ah, endelig søndag!

Eller forresten, det er visst ikke noe særlig forskjell på dagene for tiden. De bare sklir over i hverandre, med sene kvelder og sene morgener. Men ute ser i hvert fall våren ut til å ha kommet. For der skinner solen fra blå himmel. Og det gjør godt, kjenner jeg. Om det er til vår fordel i disse coronatider, er vel mer uvisst. For når sola dukker fram, dukker folk også gjerne fram. Og noen skal ha en utepils om de kan, noen skal på tur akkurat der alle de andre går, og veldig mange driter i dette med å holde avstand. Slik ser det i hvert fall ut i mediabildet. Selv holder jeg meg langt unna større folkeansamlinger, og nøyer meg med små turer i nabolaget sammen med kjæresten. Der går vi med to meters avstand mellom oss. Noe de vi møter ikke alltid ser ut til å huske på å gjøre, så det gjelder å være på alerten selv. En kan ikke alltid legge ansvaret på alle andre.

I morgen skal de lette på restriksjonene. Da skal unger tilbake til barnehagen, og mange skal sikkert på jobb. Selv skal jeg ikke i barnehagen, til det er jeg for gammel. Jeg ble sekstifem år for noen dager siden, og er så gammel at jeg nok ikke skal tilbake i jobb heller. Den reisen ser ut til å slutte her. Jeg har litt opprydding igjen på plassen min i atelieret, men det får jeg sette av noen søndager til å få unnagjort, når det ikke er noen andre der. 

Det er rart å skulle slutte på denne måten. Jeg var allerede ganske bestemt på at jeg skulle pensjonere meg nå i sommer, men jeg ville ha en keramikkutstilling først. Jeg startet som keramiker, og tenkte det var en god ting å slutte som en også. I de senere år har jeg jobbet mest med maleri og installasjoner. Det å ta opp pottemakeriet igjen nå på slutten av karrieren, har vært veldig kjekt. Og jeg fikk gjort ting jeg aldri trodde jeg ville fått gjort i denne tiden, og eksperimentert på en måte som jeg ikke hadde anledning til da jeg levde av keramikken. Nå står alt jeg fikk laget lagret i kasser og poser. Stuvet vekk. Men sånn er det. Ting går ikke alltid slik en planlegger. Noe av det jeg fikk laget har jeg lagt ut i et album på Facebook, siden jeg ikke fikk vist det i et galleri. Om du vil, så klikk deg inn på bilder - album - Ceramic, inne på min Facebookside.

I dag skal jeg ikke lage keramikk, i stedet skal jeg lage kjøttkaker. Jupp, mat må en ha, til og med i disse coronatider. Og noe må en jo finne på. Dagene blir lett veldig lange om en kun skal ligge på sofaen og se bilder flimre forbi på idiotkassa, mens en graver seg ned i en chipspose. Spesielt om en bor alene. Og det gjør jeg. Andre har andre utfordringer. De opplever kanskje at de aldri får tid for seg selv, når både ektefelle og barn er hjemme hele tiden. På den annen side så kan de i hvert fall gi hverandre en klem. Det kan ikke jeg. Det er over en måned siden jeg ga barn, barnebarn eller kjæresten min en klem, og slik vil det være veldig lenge. Antagelig fram til det kommer en vaksine. Og den kommer jo ikke over natten.

Jeg lurer på hva et år uten noen som helst fysisk kontakt med et annet menneske vil gjøre med meg. For eksempel hvordan den første klemmen jeg da gir og får vil oppleves. Om det er som å sykle, og det bare går av seg selv, eller om det vil utløse et skred av følelser. Ikke godt å si. I det hele tatt vet vi lite om hva som vil skje i tiden framover, og kanskje enda mindre om hvordan vi etter hvert vil oppleve det og takle det.

De siste dagene har folk lastet ned en app på telefonen sin som skal spore smitte. Selv har jeg ikke gjort det. Mine bevegelser er uansett veldig begrensede, og jeg kommer ikke til å oppholde meg lenge i nærheten av noen. Samtidig synes jeg slike hastegreier som skal spore folk er litt skumle. Ikke nødvendigvis for meg som enkeltmenneske, men for samfunnet generelt. Vi venner oss fort til ting. Men hva skjer når vi ikke trenger sporingen lenger? Forsvinner den bare, eller blir den erstattet av noe annet? Hvor havner alt som er samlet? Hva vil det bli brukt til? Prøv å søke på sykkel inne på en eller annen nettside, og se hvor lang tid det går før det dukker opp reklame for sykkel i dine sosiale medier. Noen sporer, noen lagrer, noen bruker.

Jeg tror vi bør vi følge litt godt med på hva de som sitter med makten finner på for tiden. Ikke la alt falle i skyggen av corona, og ikke ta alt for god fisk. Plutselig er rettigheter vi har etablert forsvunnet. Velferdssamfunnet forvitret. En forvitring som startet for lenge siden, men som til nå stort sett har begrenset seg til å ta penger fra de som har minst, som uføre og pensjonister. Litt her og litt der, uten at folk flest ser ut til å bry seg. Jeg tenker det er viktig å bry seg, ikke minst nå. Politikken slutter ikke å fungere i korridorene selv om vi har et virus på nakken. Fremdeles sitter det barn i Moria, men hvem bryr seg om det, når fokus er på hyttefolket og utepils og at ens egne unger ikke får komme i barnehagen så vi kan få puste litt. Og plutselig har vi glemt at støtte til briller, tenner, bleier, cøliaki og bilhold for dem med utfordringer forsvant over natten. Vi må forsøke å flytte fokus litt, og ikke se oss blinde på det rolige fjeset til Erna. Det var tross alt hun som sto ved roret og la ned sykehus, droppet kriselagre av mat, verneutsyr og medisiner, mens hun samtidig dreit i alle advarsler. De som styrer oss har en agenda, og den blir like lite borte over natten som viruset vil bli det. 

Sånn, det var det. Nok blogg for i dag. Nå får jeg hive meg rundt og ikke gjøre noe særlig.

Bildene er fra siste keramikkovnen jeg brant.

Ha en fin dag.A

Bjørn

Dagens link:

With A Little Help From My Friends.

Så var det søndag, og det er jo godt. Hver søndag en får oppleve nå er jo av det gode. Det samme med lørdager. Og alle de andre dagene i uken. I det hele tatt er jo det å overleve en dag til, nesten som å vinne i lotto nå. Gang på gang. Hver dag en er frisk. Føler jeg. For selv om mange tror de er udødelige og utenfor smittefare, og derfor ikke ser Damokles sverd som henger over deres hode, så er ikke jeg en av dem. Jeg ser sverdet tydelig, og jeg ser hvor tynt et hår kan være. Min hverdag nå handler derfor om å sørge for at oddsen er mest mulig på min side, gjennom ikke å ta sjangser jeg ikke trenger å ta. 

Når dette er sagt, så kjenner jeg likevel at det å ikke ta sjangser er litt vanskelig innimellom. Og jeg regner med at det vil bli vanskeligere etter hvert som tiden går. Alt kan en jo venne seg til, deretter begynner en å slappe av litt, og så tar en det første skrittet utenfor den veien en hadde tenkt å gå. Og så ett til, for det første gikk jo greit. Og så er en i gang, og poff, så er viruset der, surprise, surprise, i blodstrømmen, på vei til lungene du skal puste med. Fordi en trådte litt feil. Og det er ingen angrefrist i sikte. Ingen mulighet til å skru tiden tilbake for å gjøre om på det dumme valget en tok. For jo, det er valgene vi tar det handler om nå. Og i valgene våre ligger det et ansvar. Ikke lur deg seg selv til å tro noe annet. Tar du ikke ansvar, så vil du nødvendigvis velge feil. Og en feil her, kan resultere i å bli alvorligere enn at alt er så kjedelig.

Det er søndag, og jeg har vel sittet stort sett inne i rundt fire uker. De første var verst. Nå har jeg begynt å venne meg til det, og å finne rutiner jeg kan leve med. Dagene går ganske kjapt, føler jeg. Innimellom avbrutt av en liten rusletur sammen med kjæresten om været er fint, eller innkjøp av mat ca hver 14.dag.  Alt annet foregår nå innenfor de veggene som danner grensen for mitt kongerike. Og selv om det er relativt trangt her, har heldigvis ikke veggene begynt å krype nærmere rundt meg enda. 

Mye av tiden min blir brukt til å se tv eller å sitte foran dataskjermen. I tillegg må jeg ha i meg litt mat, og jeg har en spinningsykkel som jeg forsøker å tråkke litt på hver dag. Det sosiale begrenser  seg til å snakke med kjæresten på tlf, FaceTime eller via sms, og barn og barnebarn får jeg se jevnlig via Snapchat. Akkurat det siste er små lyspunkt nå, kjenner jeg. I tillegg hender det at jeg sender en liten melding til noen kolleger eller bekjente på Messenger, for å høre hvordan det går, og noen sender et livstegn til meg. Dette får meg til å føle at jeg har en tilhørighet. Og tilhørighet er det en hjelp i.

Når det gjelder kunst, så får jeg gjort lite, og jeg kjenner ikke på trang til å gjøre noe i det hele tatt. Men jeg har startet en liten "utstilling" på Facebook, hvor jeg hver dag legger ut noen bilder av tingene jeg skulle vist i Galleri VOX i mai. En happening som nå selvfølgelig er utsatt. Kanskje avlyst for godt. Hva vet jeg. Tanken min var å pensjonere meg i mai, etter det som skulle være min aller siste utstilling. Men nå får vi jo se. 

Her på Vannlandet hender det jeg legger ut oppskrifter på mat jeg lager, og som jeg syntes smaker godt. Det blir det lite av framover nå, tror jeg. Maten jeg spiser for tiden er ikke så spennende. Det blir lite nye retter, siden det å handle inn matvarer er en utfordring. Men heldigvis har jeg litt igjen i frysen av ting jeg lagde tidligere, og ellers blir det gjerne kjappe og enkle ting jeg smører i sammen. Jeg forsøker å få i meg i hvert fall ett varmt måltid hver dag, men det trenger ikke å være mer fancy en en karbonade og et egg på ei brødskive. I tillegg pusser jeg tennene. Jepp, slike rutiner er viktige å opprettholde. I det hele tatt er rutiner av det gode, tror jeg. Rutinene vil hjelpe oss til å komme igjennom tiden som ligger foran oss. Rutinene, og absolutt ikke de store sprellene.

Sånn, det var det for nå. Bildene i dag er kanskje ikke så spennende, men for meg blir de litt som en dagbok, og de er med på å definere meg.

Trå forsiktig, ha en fin påske, og en fin dag.

Bjørn

Dagens link: