Hvordan takler du varmen?

Det er varmt. Ikke som i godt og varmt, men mer som i for varmt. De siste dagene har det ligget på rundt 29 grader inne hos meg. Om natten har det sunket til 26. Og ja, det er for varmt. 

Ikke alle tåler varmen like godt. Selv får jeg problemer med pusten, som er ille nok fra før. Noe som igjen fører til at jeg blir svimmel og føler meg litt merkelig, selv om jeg forsøker å få i meg nok væske. Men varmen går jo over, og fra i morgen skal det visst bli kjøligere. Samtidig kommer regnet, meldes det. Akkurat det kunne jeg klart meg uten, men det er sjelden en får både i pose og sekk, så ingenting å gjøre med det. Ofte er det vel mer verken eller, enn både og.

Det skjer ikke så mye i mitt liv om dagen. Det er for varmt til å gå tur, så det blir mye tv og data. Dessverre gir tv fra seg en god del  varme, så akkurat det hjelper jo ikke på akkurat, men å ligge på sofaen uten tv og bare kjenne på varmen og pusten, er ikke et alternativ. Litt avledning må en unne seg, så får en heller bære konsekvensene.

I dag skal jeg spise kikertgryte til middag. Det gleder jeg meg til. Fikk en porsjon av kjæresten. Før varmen kicket fullstendig inn, laget jeg meg sosekjøtt. Kokte kraft i åtte timer den ene dagen, og kjøttet i tre timer dagen etterpå. Det ble konge. 

Å koke kraft er spennende. Selv fryser jeg rester av både kjøtt og grønnsaker som jeg kan koke på, så jeg vet aldri helt hvordan resultat blir. Forrige gang hadde jeg skroget av en røkt svinekam og litt kalkunbein å ty til, mens denne gangen var det kun kraftbein og grønnsaker, pluss litt kotelettbein, noe av avskjær av oksekjøtt og litt bacon. Forskjellen ble markant. 

Ellers skjer det som sagt ikke så mye. Dagene bare går, uten at det er så veldig mye å se fram til. Likevel har jeg det ganske greit. Det skal ikke alltid så mye til før jeg blir fornøyd. Ikke er jeg avhengig av hytte i disse coronatider, og heller harrytur til Sverige eller ferie i syden. Jeg har mer fokus på ikke å blir dårlig. At ikke alle ser på det på samme måten som meg, har jeg fått med meg. Det virker som om at mye folk tenker at de har behov, og det behovet må tilfredsstilles øyeblikkelig. Mulige konsekvenser kommer i andre rekke. Eller tredje.

For en tid tilbake ble jeg intervjuet av Krigsropet (Frelsesarmeen), angående livet, kunsten min og atelieret hvor jeg arbeider. Uten at jeg skal påstå at dette med Gud og Jesus og det der tar veldig stor plass i livet mitt. Men jeg ble spurt, og syntes det var greit å stille opp. Etter hvert vil dette komme ut på nett, og jeg kommer sikkert til å dele det på FB. Da kan du jo lese, om du gidder. Noe må en jo finne på, utover å plukke lo fra egen navle i varmen.

Det ble ikke lange innlegget dette, men det får holde i varmen. Nå skal jeg spise litt is.

Dagens bilder viser noen blomsterbilder tatt der jeg går turer med kjæresten, deretter pinnekjøttkjelen med det som skal bli kraft til sosekjøtt, og så noen 30-40 år gamle foto av keramikk jeg laget en gang i tiden.

Ha en fin dag, og husk å drikke nok.

Bjørn

Dagens link:

Har jeg blitt helt paranoid nå?

«Det er så deilig å være tilbake», er uttalelser jeg leser på nett for tiden. Og ja, det handler om de som løsner på coronatiltakene og går tilbake til en mer vanlig hverdag. Og dem er det ganske mange av nå, virker det som. Enten det handler om treningsentre eller andre steder folk brukte å samles. Selv synes jeg ikke det er deilig å åpne opp for noe som helst. For et par dager siden ga jeg kjæresten min den første klemmen på over fire måneder, fordi jeg ville gratulere henne med fullført bachelor. Men mer enn annet så opplevdes den klemmen som skummel, selv om hun kom rett fra dusjen og hadde rene klær. Det var ingen lettelse knyttet til den. Jeg hadde i stedet følelsen av å velge noe dumt, fordi jeg begynner å bli lei tiltakene jeg har levd med siden begynnelsen av mars. Jeg er lei av å ikke være i samme rom som henne. Lei av å ikke kunne dele en kopp kaffe eller et måltid. Lei av mangel på nærhet. Lei av å sitte alene i min egen leilighet. Lei av å ikke kunne være sammen med barn eller barnebarn. Lei av å ikke kunne gå på butikken. Lei av å være den i min krets som er den mest forsiktige. Enkelte dager begynner det å tære på.

I månedskiftet juni-juli kommer yngste datteren min til byen. Det naturlige da, ville vært at hun bodde hos meg, slik hun alltid gjør. Men slik blir det ikke. Det er sårt. Og det føles kipt. JEG føler meg kip, siden folk åpner opp rundt meg og går tilbake til «normalen». I hvert fall framstår det som om de gjør det via media. Dette får meg til å føle meg som en som overreagerer. Som om jeg er litt paranoid. Samtidig vet jeg jo at de som åpner opp og begynner å leve som vanlig nå, må rettferdiggjøre valgene de tar for seg selv. Og det kan de gjøre ved for eksempel å angripe eller latterliggjøre dem som fremdeles er forsiktige. En slik reaksjon er naturlig, enten den utspiller seg direkte ovenfor dem vi er uenige med, eller bare inne i vårt eget hode. Vi gjør det alle sammen hele tiden, vi angriper dem som tenker og velger annerledes det vi selv gjør, for å rettferdiggjøre egne valg og holdninger. Det handler ikke alltid om rett eller galt, det handler om hva vi føler. Som så mye annet i livene våre som handler mer om følelser enn fornuft. Valgene våre blir en tilpasning til bildet av en virkelighet vi forsøker å omskape, for at det skal passe med hvordan vi ønsker det skal være, hvilke behov vi kjenner på. Så, derfor blir det slik at folk som meg kanskje blir møtt med at «det er vel ikke så farlig med viruset nå, sjansen for å bli smittet er jo veldig liten». Men samtidig blir jo fremdeles noen smittet hver dag. Og vi skal ikke langt utenfor Norges grenser for å finne en virkelighet der folk dør hver dag. I mengder. Så....?

Ja, ja, et lite hjertesukk der. Ellers går nå dagene med nye rutiner ganske fort. Fire måneder har gått unna kjapt som en fjert, føles det som, og jeg holder vel ut en stund til. Vi får nå se. Det er mye i meg som trekker i begge retninger nå. Èn side av meg vil løse litt opp, mens en annen vil holde ut til det kommer en vaksine. Hvilken side som vinner, vet jeg ikke. Antagelig blir det en delt seier, eller et delt tap, der jeg løser opp litt etter litt, men ikke fullstendig. 

Dett var dett, mer hadde jeg ikke på hjertet for nå.

Bildene viser litt keramikk som jeg lagde for 30-40 år siden. Jeg har bladd litt i gamle bilder de siste dagene, og lagt litt ut på Instagram. Sosiale medier er på et vis mye mitt sosiale liv nå. Så et lite hjerte, en kommentar eller bare en tommel opp, har blitt viktigere enn det var før coronaen, kjenner jeg. Det blir som et lite lysglimt. Og litt lys i tilværelsen skal en jo ikke kimse av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: