Har jeg blitt helt paranoid nå?

«Det er så deilig å være tilbake», er uttalelser jeg leser på nett for tiden. Og ja, det handler om de som løsner på coronatiltakene og går tilbake til en mer vanlig hverdag. Og dem er det ganske mange av nå, virker det som. Enten det handler om treningsentre eller andre steder folk brukte å samles. Selv synes jeg ikke det er deilig å åpne opp for noe som helst. For et par dager siden ga jeg kjæresten min den første klemmen på over fire måneder, fordi jeg ville gratulere henne med fullført bachelor. Men mer enn annet så opplevdes den klemmen som skummel, selv om hun kom rett fra dusjen og hadde rene klær. Det var ingen lettelse knyttet til den. Jeg hadde i stedet følelsen av å velge noe dumt, fordi jeg begynner å bli lei tiltakene jeg har levd med siden begynnelsen av mars. Jeg er lei av å ikke være i samme rom som henne. Lei av å ikke kunne dele en kopp kaffe eller et måltid. Lei av mangel på nærhet. Lei av å sitte alene i min egen leilighet. Lei av å ikke kunne være sammen med barn eller barnebarn. Lei av å ikke kunne gå på butikken. Lei av å være den i min krets som er den mest forsiktige. Enkelte dager begynner det å tære på.

I månedskiftet juni-juli kommer yngste datteren min til byen. Det naturlige da, ville vært at hun bodde hos meg, slik hun alltid gjør. Men slik blir det ikke. Det er sårt. Og det føles kipt. JEG føler meg kip, siden folk åpner opp rundt meg og går tilbake til «normalen». I hvert fall framstår det som om de gjør det via media. Dette får meg til å føle meg som en som overreagerer. Som om jeg er litt paranoid. Samtidig vet jeg jo at de som åpner opp og begynner å leve som vanlig nå, må rettferdiggjøre valgene de tar for seg selv. Og det kan de gjøre ved for eksempel å angripe eller latterliggjøre dem som fremdeles er forsiktige. En slik reaksjon er naturlig, enten den utspiller seg direkte ovenfor dem vi er uenige med, eller bare inne i vårt eget hode. Vi gjør det alle sammen hele tiden, vi angriper dem som tenker og velger annerledes det vi selv gjør, for å rettferdiggjøre egne valg og holdninger. Det handler ikke alltid om rett eller galt, det handler om hva vi føler. Som så mye annet i livene våre som handler mer om følelser enn fornuft. Valgene våre blir en tilpasning til bildet av en virkelighet vi forsøker å omskape, for at det skal passe med hvordan vi ønsker det skal være, hvilke behov vi kjenner på. Så, derfor blir det slik at folk som meg kanskje blir møtt med at «det er vel ikke så farlig med viruset nå, sjansen for å bli smittet er jo veldig liten». Men samtidig blir jo fremdeles noen smittet hver dag. Og vi skal ikke langt utenfor Norges grenser for å finne en virkelighet der folk dør hver dag. I mengder. Så....?

Ja, ja, et lite hjertesukk der. Ellers går nå dagene med nye rutiner ganske fort. Fire måneder har gått unna kjapt som en fjert, føles det som, og jeg holder vel ut en stund til. Vi får nå se. Det er mye i meg som trekker i begge retninger nå. Èn side av meg vil løse litt opp, mens en annen vil holde ut til det kommer en vaksine. Hvilken side som vinner, vet jeg ikke. Antagelig blir det en delt seier, eller et delt tap, der jeg løser opp litt etter litt, men ikke fullstendig. 

Dett var dett, mer hadde jeg ikke på hjertet for nå.

Bildene viser litt keramikk som jeg lagde for 30-40 år siden. Jeg har bladd litt i gamle bilder de siste dagene, og lagt litt ut på Instagram. Sosiale medier er på et vis mye mitt sosiale liv nå. Så et lite hjerte, en kommentar eller bare en tommel opp, har blitt viktigere enn det var før coronaen, kjenner jeg. Det blir som et lite lysglimt. Og litt lys i tilværelsen skal en jo ikke kimse av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: