Livet kommer med mye skit, men også med et potensiale.

For noen dager siden tok en gammel kompis kontakt på Fjesboka, og det var veldig kjekt. Hvor mange år det har gått siden vi pratet sammen sist, vet jeg ikke sikkert. Han nevnte ca tretti år, men det er førti år siden jeg flyttet til Bergen. Så et eller annet sted mellom tretti og førti havner vi nok. Uansett er det ganske lang tid.

Etter at vi pratet litt på nett, har det dukket opp mange minner hos meg fra en periode av ungdomstiden. Noen gode, og noen vonde. Heldigvis mest gode. Opplevelser jeg ikke har tenkt på på årevis. Å se bildet av denne kompisen var også med på å bringe fram minner og følelser. Og selv om han har holdt seg godt, var det ikke umulig å se at han nå har blitt en godt voksen mann. Noe som setter meg selv også i perspektiv. Og et kjapt blikk i speilet vil nok underbygge en gryende erkjennelse: Jupp, jeg trekker på åra. Ikke til å komme bort i fra det. Ynglingen som tidligere tok godt for seg av både øl, fitte og hornmusikk, er nå stort sett fornøyd om han får sitte i skyggen av et tre i trygg visshet om at avføringen fungerer.

Selv om det har dukket opp noen gode minner om fest og mer eller mindre vellykkede ligg, så klarer jeg ikke helt å styre unna det som var vanskelig i den perioden, selv om jeg gjør så godt jeg kan. Angsten hadde fått et skikkelig grep på meg, depresjonene sto så tett i kø at de antagelig lappet over hverandre, og det jeg kaller fest handlet nok etter hvert mye om selvmedisinering og flukt fra en virkelighet jeg ikke klarte å håndtere. Så i en periode fra jeg var atten, til jeg var ferdig med utdannelsen da jeg var ca tretti, var jeg nok ikke helt god. Ikke for meg selv, og til tider heller ikke for andre. Jeg hadde det for vondt, og jeg fikset det ikke.

I dag har jeg det ikke like vondt. Jeg fikk meg en ny smell da jeg var førtifem, noe som ledet til en uføretrygd, men på mange vis ble dette en god ting etter hvert. Jeg fikk meg en ny kjærest, jeg har slik jeg selv oppfatter det klart å opprettholde et godt forhold til mine barn, kunsten min fikk et oppsving og jeg har det stort sett godt. Jeg sier stort sett, fordi jeg fremdeles sliter med angst og depresjoner, har fått ødelagt lungene og må fungere med ca en tredjedel av vanlig lungekapasitet. Jeg har i tillegg fått påvist osteoporose i ryggen og har en binyresvikt, og jeg har cøliaki. Så det er nok av ting å sette fingeren på. Men dette er utfordringer i hverdagen. Ikke kjernen i meg. Utfordringer har vi alle. Kjernen i meg, og i deg, er noe helt  annet enn hverdagens utfordringer. Og jeg føler selv at jeg er mer i kontakt med det jeg kan kalle kjernen min nå enn i yngre dager. 

Da jeg var ung ble det mye fest til tider. I dag er det lite festing i mitt liv. Dermed er det også mye mindre drama. For mye alkohol gjorde meg ikke til et godt menneske. Jeg kunne bli kverulerende og påståelig og selvdestruktiv. I dag har jeg forstått at det handlet mye om ubearbeidede traumer fra barndommen, pluss at jeg stort sett gikk på antidepressiva i mange år. Det de kaller lykkepiller i dag. Lykkepiller og alkohol er ingen god kombo. Det kan gi en atypisk rus. 

Jeg savner ikke drama i livet mitt det hele tatt. En mest mulig stødig plattform er langt å foretrekke. Det samme med rutiner. Rutiner og forutsigbarhet har blitt mine gode venner, og jeg liker dem langt bedre enn overraskelser. Selvfølgelig kan heftige følelser og ildrød lidenskap gi alle en opplevelse av å leve «sterkt», men for meg er det altså det rolige og trygge som har fått vinne innpass, og jeg ønsker ikke å gå tilbake. Jeg opplever i dag trygghet og tilfredshet som en like sterk opplevelse som det å stå på kanten av et stup tidligere kunne gi. 

Selvfølgelig kan dette med å ikke savne drama og lidenskap ha noe å gjøre med alder og hormoner og slikt, men jeg tenker at det også har noe med hva en har opplevd i livet å gjøre. Årene kommer med et mulig potensiale, dvs evnen til å se ting i perspektiv. Da jeg var barn, fantes det ikke trygghet og forutsigbarhet i livet mitt. Jeg vokste opp med en stor porsjon redsel i hverdagen. I dag er ikke den redselen der lenger. Jeg kan kjenne på angst, og gjør det, men det er noe annet. Det handler om en følelse, ikke nødvendigvis relatert til en virkelig fare. Jeg vet nå at angsten ikke vil lede til en knyttneve i fjeset. I hvert fall ikke min fars. Han er død, og kan ikke lenger nå meg. De som nå kan nå meg i dag, er dem jeg selv velger å slippe inn på meg. De jeg ikke vil ha inn på meg eller inn under huden min stenger jeg av for. Det er ikke så mange av dem, men de finnes. Og jeg skjermer meg fra dem så godt jeg kan. Noe som ikke alltid er like lett, men lett har sjelden vært det som har hatt størst plass i livet mitt, så det får jeg leve med.

Jeg vet ikke hvem som leser dette jeg har skrevet nå. Men om du sitter og føler at livet er vanskelig og at det meste ser uforanderlig og umulig ut, så se tilbake. Finn fram de gode minnene. Jeg er sikker på at de finnes. Jeg er også sikker på at livet aldri vil bli eller forbli statisk. Det skjer alltid noe. Og veldig ofte er dette noe til det bedre. Så ikke gi opp. Ta en dag av gangen. Er håpløsheten eller angsten sterk, så husk at det fantes øyeblikk da den var mindre sterk eller fraværende. Og slike friminutt vil komme igjen. Det gjelder for meg, og det gjelder for deg. Livet er en dynamisk tilstand i stadig forandring.

Dagens bilder er fra to forskjellige utstillinger med minimalistiske bilder jeg viste for en stund siden. I dag arbeider jeg mot en keramikkutstilling, som nok vil helle mer mot maksimalisme enn minimalisme. Ting forandrer seg. Hadde noen nevnt en ren keramikkutstilling for tre år siden, ville jeg blåst av det. Selv om jeg har arbeidet litt med keramisk skulptur de siste årene, så var i hvert fall pottemakeri noe jeg var ferdig med. Det kapittelet i livet mitt var over. Det var over for nesten tjue år siden. Men nå er jeg altså tilbake ved dreieskiva og med hendene på leira, og det føles godt. Det er nesten som å komme hjem.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: