Drømmer kommer fremdeles uten egenandel.

Sommeren er her. Akkurat i dag med regn, i Bergen, hvor jeg bor, og har bodd i 39 år. Og det er jo noen år det. Så en skulle tro at jeg har blitt Bergenser nå, selv om jeg ble født østpå. Og det er jeg jo, på et et vis, selv om jeg også er østlending. Jeg vil alltid være en innvandrer her vest, selv om jeg likevel føler at Bergen er hjemstedet mitt. 

Den todelte identiteten min er ikke et problem. Ikke for meg selv. Kanskje ikke for så mange andre heller. Det hadde vært langt mer utfordrende om jeg var pakistaner på syttitallet og kom til landet vårt for å jobbe. Alternativt kom som muslim i dag. Da hadde skillet mellom kulturen jeg kom fra og kulturen jeg møtte, vært mer markant enn det var mellom øst- og vestlandet da jeg kom til Bergen. Så sånn sett var jeg jo heldig.

Nå er det slik at livet mitt har kommet med mer påvirkning enn det reisen vestover avstedkom. Da jeg kom hit, var det pga utdannelse. En kunstutdannelse. Sånn sett var jeg heldig, jeg fikk meg en utdannelse. Og siden har jeg stort sett jobbet med kunst, i forskjellige former. Men jeg hadde litt bagasje med meg da jeg kom hit vest, som etter hvert krevde sitt. Så i dag er er jeg en eldre, ufør mann. Jeg har til og med et blått parkeringsbevis med bildet av en rullestol, som gjør at at jeg kan bruke noen parkeringsplasser avsatt til folk som meg. Noe som har fått enkelte til å uttrykke at jeg er heldig. Selv føler jeg meg ikke så heldig av den grunn. Jeg skulle gjerne byttet bort det blå kortet mitt med en en god helse, skikkelig økonomi og et litt lettere liv enn det jeg fikk. Men det går jo ikke. It is what it is, som en sier på utenlandsk, deal with it. Noe rullestolbrukere også må leve med, ser det ut til, selv om de er så heldige å ha fått en rullestol til å komme seg rundt med. I hvert fall noen steder. 

Om tre år blir jeg pensjonist. Det er det mange som gleder seg til. Da skal de gjøre alt det de ikke fikk anledning til mens de jobbet. Dra på reiser, se verden, pusse opp hytta eller what ever. Selv gleder jeg meg ikke til å bli pensjonist. Etter et yrkesliv som lavtlønnet kunstner, vil jeg ikke få så mye i pensjon at det vil tillate så veldig mange sprell. Det vil bli enda trangere for meg enn det er i dag, og jeg vil havne langt under det som kalles fattigdomsgrensa. En grense som i manges øyne er reine luksusen, om en sammenligner det med hvordan folk har det i andre land. Gjerne land som folk flykter fra for å komme til Norge og ta jobbene fra skikkelige Nordmenn uten handicapkort. De Nordmennene som har slitt for hytta og bilen og båten og sydenturene, i motsetning til hva innvandrere, uføre og deres like har gjort. Ikke mye slit i de rekkene der, ikke blant lykkejegere og latsabber som snylter på samfunnet, skulle jeg mene. De har gjerne fått alt opp i hendene og bør være takknemlige og kun det. Og helst tause. For slik kan en bruke sammenligninger om en vil. «Spis opp maten din gutt, tenk på de sultne i Afrika», var et omkved jeg selv vokste opp med, når julebordet bugnet  med ribbe og surkål og jeg var stappmett og ikke hadde plass til mer. Nå snakkes det lite om de sultne i Afrika, nå har visa fått ny tekst og handler om at vi vil miste alt vi har slitt for om de kommer hit. Så det meste kan tilpasses hvordan en ønsker at virkeligheten skal se ut. Vi er heldige sånn. Vi har noen valg vi får lov til å ta. Vi er jo frie. Noen av oss.

I morgen skal jeg på jobb. Jupp, jeg er heldig sånn. Jeg har en jobb å gå til, selv om jeg er ufør, jeg er ennå ikke så verdiløs at jeg sitter i min egen avføring og venter på at noen skal vaske meg, fordi det er for få ansatte for at de skal spare penger i det private sykehjemmet hvor de plasserte meg. Jeg bor fremdeles i det jeg kaller mitt hjem, og klarer fremdeles å tørke meg selv i ræva. Så sånn sett er jeg veldig heldig. 

Jeg tjener ikke noe på jobben min, ikke noe å snakke om, og det er også begrenset hvor mye jeg er i stand til å jobbe, men jeg har et sted å gå til de dagene jeg får det til, hvor jeg treffer kolleger og likesinnede og hvor jeg får bruke de fattige evnene jeg ble utstyrt med. For jo, noe ble jeg utstyrt med. Og ikke kun dårlig helse og spor etter mishandel i barndommen. Så sånn sett er jeg heldig, skulle jeg mene -  jeg kan noe. Uten at jeg kjenner på dårlig samvittighet over det. Noen av oss fikk bare utdelt de gode kortene. Slik er det. Skyt meg ikke av den grunn. Det er alltid noen som får utdelt bedre kort enn andre, og jeg er altså en av dem. Slik fungerer det med kortstokker, og slik fungerer det med folk. Og føles ikke de de kortene du fikk som om de er så veldig gode, så kan en alltids sparke litt nedover, så føles de gjerne som litt bedre etter hvert. Sånn sett er vi heldige. Det finnes alltid et perspektiv vi kan velge å sole oss i, og et annet vi kan late som ikke finnes.

Snart er det ferietid. Da skal kjæresten min og jeg ha oss en liten roadtrip sør- og østover for å hilse på slekta mi. Dvs ene dattera mi i Kristiansand, og søsknene mine i Oslo. Og det blir kjekt. Det kommer til å svi litt i lommeboka, men pytt, pytt, noe må en unne seg, som en sier når en har lyst på noe en egentlig burde holde seg unna. Og lyst på noe har vi jo. Hele tiden. Og mye av den tiden vi bruker til å ha lyst på noe, bruker vi også til å kjenne godt etter at vi fortjener det vi har lyst på. Resten av tiden kjenner vi på urettferdigheten som ligger i at vi ikke kan få alt. For det får vi ikke. Det har jeg innsett for lenge siden. Men jeg slutter aldri å drømme likevel. Vi har alle noen drømmer.  Noen drømmer om bedre helse, noen drømmer om en feit bil, noen drømmer om smertefrihet, noen drømmer om å slippe vold, noen drømmer om en jobb, noen drømmer om mer penger, noen drømmer om kjærlighet og noen drømmer om en himmel. Og drømmer er jo gratis. Drømmer og håp kan ingen høyreregjering ta fra deg for å gi skattelette til dem som allerede har til godt over øra. Sånn er det med den saken, drømmer er gratis. De kommer helt uten egenandel.

Bildene viser litt forskjellige retninger jeg har arbeidet innenfor opp igjennom årene.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: