Våge å være, våge å se, våge å sette egne grenser...

I går lagde jeg Gumbo. Dvs en kjapp variant av retten. Men smaken var god, åkkesom. En trenger ikke å gjøre alt så jævlig vanskelig, bestandig. 

I går leste jeg også ferdig boken «Sommerlys, og så kommer natten», av Jón Kalmar Stefánson. Og den boken var en kjekk opplevelse å få med seg. Ikke fordi den var spesielt spennende eller voldsom, men mer fordi den var så nær og lun.

Boka forteller om et lite samfunn på Island, og om de som bor der. Samtidig er de fleste lagene av fasade, slik en god del av oss bærer dem, skrelt vekk hos menneskene på det lille stedet. Så vi får komme tett på personene og deres liv, tanker og følelser. Det er en del alkohol inne i bildet, og det er begjær og puling. Men ikke noe Hollywoodpuling. Jeg tror ikke jeg tenkte rosa eller stemningsmusikk en eneste gang mens jeg leste. I stedet var livet skrelt ned til beinet. Og det var vakkert, med hårvekst, kroppsfett og kroppslukter, høye himler, lyse sommernetter og mørke vinterdager. Så boka anbefales. Spesielt om du er opptatt av fasade, om du er opptatt av at livet skal være vakkert på en «riktig» måte og prater ned alt annet, hos deg selv eller andre, om du brenner inne med lengsler og begjær og skam, da kan du lære noe om det å være mennesker som ikke kommer flatpakket, og om deg selv også, kanskje, og du får oppleve setninger med mange komma. For jo, det brukes mye komma i boka. Noe som også tilfører den noe, som en lenke mot innholdet, kanskje.

Boka er altså ferdiglest. Og en ny står for tur. Nå blir det «Koke Bjørn», Av Mikael Niemi. Han har jeg lest et par bøker av før, så det tror jeg blir en kjekk opplevelse.

Det er ikke alle opplevelser som er like kjekke som det å lese en god bok. Livet kommer med så mangt. Det kommer med avvisninger og møter med påtrengenhet, latter og tårer, felleskap og ensomhet, og det kommer med følelser. Mye av det kan en heldigvis gjøre noe med, både det som skjer rundt oss, og det som skjer inni oss. Og det en ikke kan gjøre noe med, får en forsøke å legge bort og ikke tenke så mye på, så det ikke vokser en over hodet som et vann uten bunn, eller  sprenger hjertet. 

Noe du kan gjøre, er at du kan rydde om du har det rotete rundt deg der du bor. Det er én av mange ting du kan gjøre noe med. Å ha det litt ryddig kan gi en god følelse, som kan få ringvirkninger av den positive sorten. Du kan også rydde litt om det er rotete inni deg. Og det er det jo, har vært, eller blir. For følelser har en tendens til å rote til det meste. Både de gode følelsene og de vonde. Og så skaper de et vakuum eller et kaos, en grenseløshet eller et bur. Bare tenk på ungdommen, hvor føkka du kunne bli om du var forelsket, og du ble avvist, eller ikke var sikker på om følelsene ble gjengjeldt. Kanskje ble det da så rotete inni deg at du ikke turde å fortelle hva du følte til den som invaderte hjertet ditt en gang, du bare bar det alene. Kanskje er du på denne måten også som voksen. Med det gode og det vonde. På samme vis som med kjærligheten, slipper du ikke det vonde ut i lyset, hvis du ble utsatt for noe, overgrep eller overtramp, du endte opp med å bære dét alene også, til det ble til en steinhard ball inni deg som spratt rundt som en betongklump på speed, og langsomt knuste ting du burde vernet om og dyrket fram som skjøre planter en kunne skimtet i blikket ditt, om en ville. Og våget. Å møte et blikk. Mye i livene våre handler om å våge. Våge å være, våge å se, våge å sette egne grenser, våge å mene det en mener, våge å elske den en elsker, våge å stå opp i mot dem som sparker deg, de som stikker deg, pirker i deg, de som aldri lar skurvene dine få være i fred.

Det er søndag. I går lagde jeg Gumbo, leste ferdig en bok som berørte meg og fikk meg til å tenke på hva som har verdi i livene våre, i dag har jeg vannet blomster, og skriver disse ordene. Senere skal jeg spise rødspette til middag. Med potetmos. Hva jeg skal i morgen, vet jeg litt om, men ikke alt. Jeg skal for eksempel på atelieret og sette en keramikkovn, en glasurovn, og det kan bli kjekt. Hva morgendagen vil by på utover de vanlige gjøremålene, gjenstår å se. Kanskje blir det en fin dag, kanskje blir det en vond dag. Mye handler om valg jeg selv og andre tar, men mye handler også om tilfeldigheter. Rundt meg og inni meg. Hva jeg tenker og føler, og hva andre tenker og føler. Hva som kommer til uttrykk, hva som holdes inne, hva som er en fasade, og hva som ligger under den, hva vi får trykket opp i fjeset enten vi vil eller ei, hva vi skimter, hva vi aldri får se konturene av en gang, lyset og mørket. Slik er det for alle, hver gang vi oppsøker andre mennesker, privat, på butikken, på jobb eller andre steder. Vi kan bli møtt og møte med agg og gjerrighet, eller vi kan bli møtt og møte med kjærlighet og generøsitet. Og så blir det opp til oss selv hvordan vi forholder oss til dette, hva det skal få lov til å gjøre med oss. Vi har veldig ofte flere valgmuligheter enn dem vi våger å nærme oss.

Bildene viser litt keramikk av nyere dato, pluss gårsdagens Gumbo. De japanske tegnene på det avlange fatet, betyr "Ikigai". Som igjen betyr noe som "En grunn til å leve".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: