Litt blod får en ofre.

I dag får jeg besøk. Jepp, kaffebesøk. Og det er hyggelig, eller det blir hyggelig, tenker jeg. Foreløpig sitter jeg jo bare her med kaffen min og hakker ned bokstaver og tanker på tastaturet. 

I sommer har jeg opplevd opptil flere koselige kaffebesøk. Hos meg selv eller hos andre. Og det har jeg tenkt å fortsette med. Det skader jo ikke å være litt sosial, akkurat, og med pernsjonsalderen som nærmer seg, er det på tide å finne andre sosiale treffpunkt enn atelieret. Alternativet blir jo å sitte dønn alene, og det kan nok bli litt ensomt.

I går lagde jeg chop suey. Hos kjæresten. Hver lørdag lager vi oss noe godt til middag. Gjerne nok til at det rekker til flere dager. Og i går ble det 14 porsjoner. Så det ble ei solid gryte. Og mye kutting av grønnsaker. Men litt jobb for maten er ikke det verste. Og vi er jo sammen og koser oss med småprat under forberedelsene. Så det er verdt det.

Det er ikke kun grønnsaker som har blitt kuttet den siste tiden. På atelieret jobber jeg med et objekt som består blant annet av knuste potteskår, så det blir litt litt kutt av det også. For skårene er ganske skarpe. Men litt blod får en ofre, for kunsten.

Det er mye en kan ofre. Men ofte kommer ofrene med en gevinst, og da kalles det vel ikke akkurat offer lenger, men en investering. Om alt en gjør er offer, blir gjerne du et offer også. I hvert fall i egne øyne. Og folk som hele tiden setter seg selv i en offerrolle er slitsomme. En blir lett lei av å høre på dem. Lei av ansvar og skyld de plasserer hos andre hele tiden, gjerne hos deg. For de har jo en tendens til å snakke om all urettferdigheten de lider under. Det er lite poeng i å sette seg selv i en offerrolle om en ikke får delt det med noen. 

Selv er jeg et offer. Jeg vokste opp i en sterkt dysfunksjonell familie, hvor vold, frykt og andre overgrep var standarden. Det endte med noen konsekvenser for resten av livet mitt. Men heldigvis er livet mitt større enn barndommen, jeg er mer enn et offer, og den er ikke ditt ansvar. Så selv om et hjørne av tilværelsen min handler om akkurat dette, så er det flere hjørner igjen, pluss alt som ligger i midten. Det går an å dele det vanskelige, men det finnes langt mer å velge mellom blant det som er godt, eller spennende, eller gøy, eller utviklende. Det er med andre ord ikke nødvendig å være offer hele tiden og kun det. Ikke overfor oss selv, og ikke overfor alle som potensielt kan synes synd på oss. 

Om en hele tiden velger å sette seg seg selv i en offerrolle, så snevrer en inn en verden som allerede kan være litt snever for mange. Livet kommer jo ikke uten utfordringer og lukkede dører, selv om mange dører også står åpne. Noe vi oppdager om vi ser opp fra navlen et øyeblikk. Offerrollen blir som skylapper, og en mister vidsynet. Samtidig blir den som et speil, der du hele tiden kan speile deg og finne bekreftelser på hvorfor offerrollen er på sin plass. Uten nødvendigvis i samme slengen å se din egen rolle i eget liv, ansvar, egne muligheter og valg en tar og har tatt. Alt er jo en konsekvens av noe.

Jeg har skrevet litt om det å bli eldre i det siste. For jeg tenker en del på det. Om tre år er jeg pensjonist. Og jeg tenker at pensjonisttilværelsen min skal få lov til å være noe jeg får i gave, og ikke noe jeg er et offer for. De potensielle årene som pensjonist skal ikke få være en deprimerende avslutning av livet der jeg kan sitte på min brede og sukke over både det ene og det andre, mens jeg nærer meg stort sett kun på egen ensomhet og bitterhet. Blir jeg ensom, er det nok mest min egen feil. Jeg må med andre ord tilpasse meg. Tilpasse meg livsfasen, dens muligheter og begrensninger, tilpasse meg folk jeg har rundt meg, de som er på samme alder som meg, og de som er i en annen livsfase enn jeg selv er. Jeg må gå i meg selv og belyse min egen rolle,  og ikke leve i en forestilling der det er resten av verden som skal tilpasse seg meg. Ikke havne i fella der de eneste ytringene og betraktningene jeg har å komme med er «sånn har det blitt» eller «alt var bedre før», gjerne under krigen, selv om jeg ikke var født da. Betraktninger som uansett er en bagatell i regnskapet. For regnskapet er mye større enn det en ikke er fornøyd med. Om en begynner å tilpasse virkeligheten til en offerrolle, begynner en samtidig å snevre både livet og seg selv inn. For offerrollen kommer med krav til deg.

Ja, ja, dette ble visst som en tale til meg selv og mitt fremtidige meg. Men nå får jeg avslutte den. For jeg får som sagt besøk i dag, så jeg får finne fram støvsuger og støvklut, og gå over noen overflater. Ikke det at det ser så ille ut her, men skal en først ha besøk så får en ta det på alvor og gjøre det beste ut av det. 

Ha en fin dag.

Bjørn.

De øverste bildene viser den nevnte Chop suey´en, de kuttede råvarene, og som ferdig på tallerkenen. Neste bilde viser den spede begynnelsen på objektet av potteskår. Det ser kjedelig ut foreløpig, men blir nok bra etter hvert.  Og det nederste bildet viser en tebolle jeg plukket ut av keramikkovnen i uken som gikk. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: