Så var det søndag, og jeg har tid til å skrive litt på Vannlandet. Det har blitt mindre hakking på tastaturet her inne etter hvert. For noen år siden kunne det i perioder skje nærmest daglig. Nå er det mest i ferier det blir mer enn en gang i uka. Hva det skyldes er ikke godt å si. Fremdeles får jeg noe ut av det å skrive, men kanskje det har kommet ting til i livet som likevel gir mer. Uten at jeg kan si akkurat hva det er.
Åkkesom, i dag skriver jeg. Og jeg kunne ganske sikkert si noe om valgkampen som foregår, bompenger og panikken som så ut til bre seg blant regjeringspartiene, men det får vel de fleste med seg uansett hva jeg skriver eller ikke skriver. Selv synes jeg det hele grenser til det latterlige. Alt ser jo ut til handle om å holde på taburettene, og for å klare det svelges det kameler til og med raskere enn de skifter ut justisministere. Og hva skjedde egentlig med madammen til Wara? Der har det blitt stille. Men det foregår vel ting i kulissene som vi vanlig dødelige ikke får innsikt i.
Ellers er det visst sparing av penger som står på tapetet blant de ferme damene, hvis vi ser bort fra bompengestriden da. Der handler det om å gi almisser. Slik det har fungert i de siste årene, har regjeringen spart mye på å fjerne goder de svakeste i samfunnet hadde. Men jeg leste et sted, at det hvitsnippene klarer å svindle til seg, er langt mer enn utgiftene til uføre og pensjonister. Og det forundrer meg ikke i dele tatt. Likevel er det de som har mest som får mer og mer. Forstå det den som stemmer på høyresiden. Selv forstår jeg det ikke.
Nok om politikk. De fleste av oss har vel nok å gjøre med å få hverdagen til å gå rundt. Enten en sliter her helseproblemer, eller er der i livet hvor unger krever sitt, og det skorter på både tid og penger. Heldigvis kommer de fleste gjennom både det ene og det andre, og lander før eller siden på beina igjen.
Inne på fjesboka leste jeg et innlegg i går. Det var ei, i mine øyne ung dame, som etterlyste noen å tilbringe tid sammen med. Hun er aleneboer, og inne i en tung depresjon. Så hun spurte om noen ville komme på besøk, kanskje bare for å spise et måltid sammen med henne. Og det synes jeg var tøft gjort. De fleste holder jo slike utfordringer som den nevnte damen sliter med godt skjult for omverden.
Selv vet jeg hvor tungt det kan oppleves å stå i en depresjon, og hvor alene du føler deg mens det står på. Depresjoner har fulgt meg gjennom årene siden jeg var liten. Jeg vet også hvordan jeg har forsøkt å skjule det for andre. Kanskje ikke i de senere år, men helt klart tidligere. Det følger gjerne en skam med det å være deprimert, eller å slite med psyken generelt. Og skam er de fleste av oss dårlige til å takle, tror jeg. Var det lett å takle den, ville vel ikke skammen hatt så mye makt, og vi hadde flashet den like villig som ungdommene i Ex on the beach flasher den totale mangelen på den.
Nå kunne selvfølgelig jeg ha svart på innlegget til den nevnte damen og tilbudt meg å tilbringe litt tid sammen med henne. Men akkurat den sitter litt lang inne, kjenner jeg. Min verden handler jo mye om å takle mitt eget liv, som i tillegg til den depressive delen også handler mye om angst. Både generell og sosial angst. Noe som har fått meg til å isolere meg veldig mye de siste årene. Et mønster som jeg for tiden forsøker å bryte, gjennom å gå på besøk og å ta i mot besøk. Men jeg er likevel ikke helt der at jeg våger å kaste meg ut i det å stille opp for et fremmed menneske som sliter med mye av det samme som jeg selv gjør. Jeg er redd det ville koste for mye, om jeg vågde det. Dette gir meg litt dårlig samvittighet, men dårlig samvittighet er jeg vant med å bære på, så det får jeg klare av med på en eller annen måte.
Hvor mange som stilte seg til disposisjon overfor henne som trengte støtte, vet jeg ikke, men jeg håper innlegget ledet til noe. Jeg vet av erfaring hvor vanskelig det er å be om hjelp, og jeg vet hvor sårbar en er når en er i en depresjon. Veldig mye en ville taklet bra ellers, blir bare nok en negativ bekreftelse på hvor meningsløst alt er.
Selv er jeg ikke deprimert for tiden. Jeg lå og lurket litt i vannskorpa et halt års tid for en stund tilbake, men jeg klarte heldigvis å karre meg på land igjen. En sommerferie var det som skulle til i mitt tilfelle. I tillegg til litt avstand til en uholdbar situasjon, som jeg ikke klarte å løse. Nå er jeg mer der at jeg innser at jeg ikke trenger å løse det jeg forsøkte på. Jeg har ansvaret for meg selv, og ikke alle andre bestandig. Noen ganger er det best å bare distansere seg, både fra praktiske problemer og problematiske mennesker, og fokusere mer på de tingene og de menneskene en har i livet sitt som gir glede og vekst. Både når de har det vanskelig, og når de har det bra. Og denne erkjennelsen føles god å ha kommet fram til. Samtidig har energien kommet tilbake, sammen med kreativitet, visjoner og muligheter. Ikke minst på kunstfronten. Så jeg tror tiden framover blir bra for meg.
Når det gjelder akkurat denne søndagen, så skal jeg spise middag hos kjæresten. Og jeg skal komme til ferdig dekket bord. Ofte er det jeg som lager maten når vi er sammen, så det å bli servert i stedet for å servere er veldig kjekt når det skjer. I dag blir fisk. I går, da jeg lagde mat til oss, ble det ku, nærmere bestemt Kinesisk chilibiff. Det var det det bonussønnen min som hadde valgt. Og det smakte utmerket. Forrige helg lagde jeg Szechuan gunpowder chicken. Det var det kjæresten som ønsket seg, og også det smakte godt.
Her er oppskriften på chilibiffen, pluss oppskrift på en salat jeg hadde ved siden av. Og her er oppskriften til Gunpowdwer chicken. Selv tok jeg litt mindre chili og szechuanpepper en i oppskriften, og det ble hot nok likevel.
Det øverste bildet er av noen superdeilige muffins eldste datteren min serverte en under en bursdagsfeiring før helgen, bilde nummer to er chilibiffen, mens det nederste er gunpowder.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar