søndag 6. januar 2019

Alle jeg kjenner, lever med eller uten noe de aldri ønsket skulle bli slik.




Det er søndag. Søndag er dagen jeg vanner blomster. Og det er nå gjort. Samtidig har jeg laget meg en kopp kaffe, og spist en banan. Hver morgen spiser jeg en banan til frokost. Det fungerer for meg. Men hvordan det blir i framtiden har plutselig blitt usikkert, om en skal tro det en kan lese i denne artikkelen, hvor det hevdes at bananens dager kan være talte. Men sånn er det jo med mye, magemusklene for eksempel. De forsvant for lenge siden her hos meg, men jeg lever godt uten dem. Så da må jeg vel klare å leve uten bananer også. 

Det er mye en kan lære seg til å leve uten, eller med, som en kanskje i utgangspunktet ville vært veldig skeptisk til, om en ble forespeilet muligheten. Jeg, for eksempel, lever med dårlig pustekapasitet, dvs jeg lever uten den samme lette tilgangen til surstoff som de fleste andre lever med. Jeg må jobbe mer for å klare å puste enn folk flest, og samtidig må jeg leve med at jeg må jobbe mindre enn folk flest, med ting som krever et større surstoffopptak enn det å ligge stille krever. Det igjen betyr at jeg må tilpasse meg til mye jeg i utgangspunktet nok ikke ville trodd kunne gi et godt liv. Men jeg lever, og jeg lever til tider godt.



Dårlig pust er ikke det eneste jeg lever med. Vi lever alle med eller uten noe. Gjerne noe som vi ser for oss at gjennomsnitt- eller idealmennesket ikke har utfordringer med. For eksempel lever jeg med angst. En del av den angsten kalles sosial angst. Det betyr at samtidig som jeg sliter med pusten, lever jeg også uten den tryggheten andre tar for gitt i sosiale sammenhenger, noe som har ledet til at jeg isolerer meg en del. Men det kan jeg leve med, til tider lever jeg til og med godt med det, og trives ofte veldig godt i mitt eget selskap.

Alle jeg kjenner, lever med eller uten noe de kanskje skulle ønske de hadde eller ikke hadde. Og i blant vet jeg akkurat hva det dreier seg om. I hvert fall litt om det. Det skyldes at de har fortalt meg om det. Noe kan jeg også se tydelig, uten at de forteller det med store bokstaver.  Helst vil jeg likevel at de skal fortelle meg om det, at de skal si litt om sine gleder, sorger, seire, nederlag og hva de føler.



At noen våger å fortelle meg noe om seg selv, synes jeg er en grei ting. Det gjør dem tydeligere for meg, og jeg opplever at vi kommer nærmere hverandre. Det igjen må nødvendigvis bety at de som ikke vil dele noe, blir utydelige. Folk som er utydelige, men i stedet forsøker å opprettholde et forsvar (les:fasade) hele tiden, gjør meg usikker. Ofte blir denne trangen til å skjule seg kalt å være privat. Jeg tror det skyldes sårbarhet, og kaller det heller det, uten at jeg vet hva sårbarheten er tuftet på eller går i, eller om jeg tror ting helt feil. Konsekvensen er uansett at de blir litt konturløse for meg. Alternativt veldig bastante. Som betong. Eller en pigg. Noen er til og med både konturløse, bastante og piggete på en og samme gang. 



Konturløse mennesker gjør meg usikker, for jeg vet ikke helt hva de føler og tenker på områder jeg anser det som vanlig å dele noe. De blir derfor uforutsigbare, jeg føler de skjuler noe, bare ikke hvorfor. Det samme skjer med betongmenneskene. Det kan virke som om de er tydelige og derfor forutsigbare, men det er en illusjon, og de kan finne på å angripe på områder der en ikke forventet et angrep. Uforutsigbare mennesker er relativt skumle, synes jeg. Så i møte med dem trekker jeg meg kanskje litt tilbake, og slipper dem ikke inn til mine gleder eller sorger. Men det kan jeg leve med. Til tider lever jeg til og med godt.



Et år har levd ut sitt liv og vil aldri komme tilbake, men et nytt år har startet. Mye av det vi kunne gjort noe med i året som gikk, lot vi være å ta tak i. Det kan skyldes at vi ikke orket, ikke vågde, eller ikke så eventuelle konsekvenser som kom eller en dag vil komme fordi vi lot være. Nå er det for sent for 2018. Toget har gått. Dette året, derimot - 2019 - kan vi gjøre noe med, men det vil kreve noe av deg, og av meg. Kanskje planlegging. Det påstås at impulsivitet kan gi store gleder, og vi dyrker den derfor til tider som en avgud, men jeg tror at vi trenger planlegging også. Planlegging leder i blant til rutiner, som blomstervanningen min hver søndag formiddag.  Før døde blomstene min kjapt, nå lever de, så noe har kommet på banen som er bra både for meg og blomstene. Selv håper jeg på å kunne videreføre dette til andre ting.

Hva du skal gjøre med dette nye året ditt og deg selv, vet jeg ikke. Mye er utenfor din kontroll, slik mye er utenfor min kontroll i mitt liv. Men noe kan vi gjøre. Vi kan våge å slippe noen innpå oss, selv om det kan virke skummelt, og vi kan holde noen fra livet, når vi ser at det er til vårt beste. Ingen av oss er uten rett til valg på dette området. Vi kan samtidig forsøke å skape et tydelig skille mellom hva vi ikke vil og hva vi ikke våger, noe som kanskje kan åpne noen dører. Vi kan også forsøke å leve så sunt som mulig, og tenke litt før vi tråkker på det som måtte finnes av blomster vi møter på vår vei. At noen ser annerledes på ting enn oss selv, og kanskje har andre verdier enn oss selv, betyr ikke samtidig at de er verdiløse. Kanskje kan vi også våge å elske litt mer, våge å kjenne på noen gode følelser, uten samtidig å legge det på en vektskål sammen med hvem som elsker oss, som motvekt. Det går an å kjenne på kjærlighet overfor noen, uten samtidig å forvente noe tilbake av den grunn. Videre kan vi dele våre tanker og hva vi føler, og på den måten både gi og få trygghet. Kjærlighet er ingen investering som tallfester sin verdi i en form for måloppnåelse, det er en tilstand. En opplevelse. 

I tillegg var det alt det andre da. Hverdagen og alt det der. Det får vi bare ta som det kommer, og gjøre det beste ut av. Og så får vi leve både med det som kommer, det vi velger til eller bort, og med hele oss selv.






Lite kjærlighetsdikt

blomst ved veien
lar den stå
kanskje går du her i morgen

***


Lev året godt, og ha en fin dag. 

Bjørn

Dagens link:



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar