Wabi-sabi 侘寂 (the acceptance of transience and imperfection).

Det er kveld, eller ettermiddag, alt ettersom en ser på det. Klokka er 18.20. Til vanlig skriver jeg blogg på morgenen, men denne gangen starter jeg altså å skrive i kveldingen. Grunnen er at jeg er rastløs. Og selv om tungt brennevin i store kvanta kan dempe det meste av følelser, så kan det ikke velge nøyaktig hvilke du vil dempe. Derfor noen ord i stedet. For så lenge jeg skriver, dempes i hvert fall rastløsheten, jeg får satt ting i perspektiv, og dermed også meg selv i perspektiv. Satt opp mot tiden og rommet bli jeg og mitt ganske så smått. Ikke nødvendigvis ubetydelig, men smått.

Forrige natten hadde jeg tankekjør. Det skjer i blant. Ofte som et vedlegg til opplevde kriser eller store utfordringer. Tankene gjorde sitt til at jeg ikke fikk sove. Så litt før halv tre sto jeg opp av sengen, la meg på sofaen og så tv resten av natten. Da morgenlyset kom, roet tankene seg litt også. De bruker å gjøre det, uten at de nødvendigvis forsvinner helt. Etter hvert la jeg meg inn i senga mi igjen, og fikk sovet noen timer.

Ting henger sammen. Det du opplever om dagen, kan få konsekvenser for natta. Det du opplever om natta, kan få konsekvenser for neste dag. Så i dag ble det ikke noe atelier på meg. Noe som var litt dumt, siden jeg er inne i et spennende prosjekt for tiden. Spennende for meg, ikke nødvendigvis for alle andre.

Ting henger sammen. Keramikken jeg lager for tiden, er også linket til noe. En sammenheng. En del av det er linket til japansk keramikk, moderne og gammel pluss strømninger i tiden da jeg ble utdannet, og en annen del er linket til buddhistisk tenkesett, uten at jeg skal påberope meg å vite mer enn en fjert på det området. Jeg vet bare at det i hvert fall handler om at ting henger sammen. Siden denne tanken har fått feste i meg, forsøker jeg å bevare en form for sinnsstemning og et verdigrunnlag under arbeidet mitt for tiden, som jeg håper vil sette spor i leira. Ting som raushet og overskudd, godhet og vennlighet. Harmoni. Men det er ikke alltid så enkelt å stå i det man ønsker å stå i. Verden kommer gjerne med sine krav og utfordringer, og det er lett å spore av, og bli spist opp av det negative. 

Om det jeg lager springer ute av hva jeg ser, eller om det springer ut av det jeg er, om det i det hele tatt lar seg gjøre å skille de to tingene, er usikkert for meg. Men i det siste har jeg i stedet for harmoni, endt opp med å lage ting som ikke er fullendte. Jeg kaller det  nonfunctional potteri. Hovedsakelig har det blitt ikkefungerende mugger. Noen av av dem kaller jeg en embryotiske mugger. 

Jeg synes selv muggene mine utstråler en form for hjelpeløshet. Derav også en sårbarhet. De har ingen bruksverdi, har ingen verdi utover at de finnes, foreløpig kun i et forstadium. De er ikke dekorert, glasert eller brent enda. Jeg opplever tanken på å få se dem som ferdige en dag, som spennende. Om de får et tillegg i verdi etter brenning, eller om de kun mister det jeg opplever ved dem mens de er myke og våte, uperfekte og ufullendte, vet jeg fremdeles ikke.

Jeg vet heller ikke helt hvorfor jeg endte opp med disse muggene som ikke har annen verdi enn å være seg selv, det var ikke planlagt. Kanskje jeg kan linke det til det japanske ordet Setsunai 切ない (a complicated sadness that painfully creeps through the heart), for det ligger noe trist og etterlatt over dem, opplever jeg, og da må det være jeg som har lagt det der. Det ble i hvert fall ikke den harmonien jeg i utgangspunktet etterstrebet som ble det bærende elementet, føler jeg, selv om det kanskje finnes en annen form for harmoni der i noen av dem. Samtidig finnes det et japansk begrep som jeg føler gir meg mening når jeg ser på det jeg har laget, og det er Mono no Aware 物の哀れ (the beauty that comes from a sensitivity to and awareness of the impermanence of things). Det klinger bra et sted inni meg, kjenner jeg, og jeg tror jeg er tjent ved å forsøke å nære den tanken om mening som har festet seg litt i meg, for tanken er samtidig bærer av innstillingen som kreves for å verdsette den. En trenger ikke alltid å gå i strupen på alt som er vanskelig eller utfordrende, i blant kan en forsøke å påvirke seg selv i stedet. Og i mitt tilfelle, kanskje kunne hente det fram og bruke det i noe jeg lager, bevisst eller ubevisst.

I blant kan det være lett å bli overveldet av noe. Enten det er medgang eller motgang. Ofte handler det om «bare» følelser. Og følelsene kan føkke ting skikkelig til, både for oss selv og andre. Jeg vet ikke hva du gjør med følelsene dine, om du drukner dem i tungt brennevin, løper dem av deg, angriper noen, fortrenger dem eller forsøker å stå i dem og forstå dem. For meg hjelper det altså å skrive litt, og på dem måten få perspektiv på ting. Andre ganger kan en samtale gjøre underverker, for så lenge samtalen ikke er pissing oppetter ryggen, kan en oppleve å få andre vinkler å se på ting fra. Litt motstand der det trengs, og litt medhold der det er det som er på sin plass, er en fin balanse å etterstrebe. Heldig er jeg, som har en kjærest som hjelper meg med det. Og så får vi alle navigere så godt vi kan gjennom det lille øyeblikket som er vårt liv.

Sånn, to timer og mange tanker tok det å få dette ut via tastaturet. De to timene føles ikke som bortkastet.

Ha en fin kveld, og en fin morgendag.

Bjørn

Dagens link: