With a license to trill.

Det har snødd i natt. Ganske mye. Relativt sett. Så nå ser det hvitt og pent ut ute. I hvert for en stund. At noe ser pent ut, betyr likevel ikke at det nødvendigvis er ønskelig. I hvert fall ikke hos undertegnede. Jeg liker snø best når den er avbildet på postkort eller på tv. Den er kald, glatt å gå på, medfører måking eller skraping/kosting av bil, og vil etter hvert bli til saltsørpe. Og nå er ikke jeg motstander av salt, men jeg fortrekker det i maten. I moderate mengder. For mye salt skal visst ikke være bra for kroppen. Det er mye som ikke er bra for kroppen. Kroppen er kanskje et tempel, men det tempelet er ikke uangripelig, det vil før eller tidligere begynne å forvitre. Påskyndet eller bremset alt ettersom hvordan en passer på det. Det er mye en skal passe på. Eller passe seg for. Håpe på for mye, for eksempel, skal en passe seg for, har jeg blitt fortalt fra barnsben av. Eller tro på alt en hører. Det er altså ikke kun salt som kommer med et fareskilt.

I føljetongen Bjørn lager keramikk, for så en gang på vårparten samle det hele til en utstilling, er det få farer å spore. Det er lite salt. Litt støv blir det for lungene, men det blir det i heimen også. Så jeg holder nå på. Og nå har jeg begynt å tenke litt mer på hvordan jeg skal stille ut det jeg lager. Kanskje jeg må snekre meg noen remedier, slik at det samlede inntrykket/utrykket blir noe jeg kan si meg fornøyd med. En leker jo ikke kunstner. Selv om jeg nok aldri blir fornøyd, pluss at remedier er et ord ungdom kanskje ikke forstår. På linje med arkaisk. Likevel er det et mål å få til noe jeg kan være fornøyd med. Noe jeg kan stå for uten å skjemmes alt for mye. Akkurat som det å levere lottokupongen har som mål å gjøre meg rik. Og det å begrense saltbruken har som mål at jeg skal leve lenge nok til at jeg kan få oppnå begge deler. Dvs å bli både fornøyd og rik. Et mål må en jo ha, sies det. Og ambisjoner. Mål og mening og en plan. Uten at målet i mitt hode må være at en skal være best og vinne førstepremie i alt mulig. Noen ganger er det mål nok å lomme seg gjennom dagen, eller å få kostet snøen av bilen før kulda kicker inn for fullt og gjør den til stålis. Snøen, ikke bilen.

Å være kunstner, slik jeg er, og jobbe med keramikk slik jeg gjør nå for tiden, kan for utenforstående kanskje virke som et lite spennende liv. Vi snakker tross alt ikke 007, kan kanskje noen tenke. Men tro meg, det er spennende nok. Som jobb. For det er en jobb. Kunstner er en tittel. Et yrke. Oh yeah. With a license to thrill. Akkurat som møkkakjører, lege eller kokk er betegnelser på jobber. Det sier med andre ord lite om mennesket bak jobben, selv om mange av oss sitter på forestillinger, og påberoper oss retten til skille klinten fra hveten og opprettholde sosiale skiller på den måten. Men, altså, det finnes leger som gjør tabber og operer feil fot, det finnes kokker som lager mat av noe råttent, og det finnes møkkakjørere som eter av lasset. Eller kanskje ikke det siste, hva vet jeg. Møkkakjørere er tross alt betegnelsen på de som brukte å tømme utedoer og så kjøre vekk skiten. Eller de tømmer septiktanker. Dvs at det nok ikke er så mange av den sorten lenger. Så skulle noen av dem mot formodning ete av lasset, vil svinnet for fellesskapet uansett ikke være stort, i hvert fall.

Det er torsdag. En dag som alle andre, bare at den er full av snø. Hva jeg skal gjøre denne dagen, er jeg litt usikker på. Kanskje jeg skal skifte sengetøy og pusse soverommet mitt litt, i hvert fall. Jeg har et nytt og ubrukt sengesett som jeg gleder meg til å legge meg i. 

Etter nyttår har jeg laget meg en plan, Egon. Og den går ut på at jeg skal bli flinkere til å holde skikk på hjemmet mitt. Nå ser det vanligvis stort sett ganske greit ut her, vil jeg påstå, men alt kan jo gjøres bedre. Og løsningen på dette, har jeg funnet ut ligger i å gjøre noe. Jepp, slå den. Gjøre noe, ta tak, ikke bare vente på at det skal gjøre seg selv eller at jeg skal slutte å bry meg. Så nå har jeg lagt inn varsel på kalenderen min (med lyd på pc og tlf) hver søndag formiddag, så jeg ikke skal glemme det. Det samme gjorde jeg med vanning av blomster tidligere, og det har fungert i et år nå, så blomstene mine lever. I hvert fall de fleste. Så da bør det fungere når det kommer til shining av kåken også. Forrige søndag skubbet jeg badet, søndagen før det støvsuget og tørket jeg støv rundt omkring, og neste søndag skal jeg ta soverommet. Etter planen. Men jeg kan jo ta soverommet i dag, siden jeg ikke har så mange andre planer. Jeg finner sikkert noe å ta tak i på søndag likevel. Om ikke annet så kan jeg begynne fra begynnelsen igjen. Tanken bak planen min er at det skal være lettere å ta tak i ting nå jeg ikke forsøker å ta alt på en gang. For alt på en gang virker i blant som altfor mye, mens litt ofte er overkommelig. Slik er det når det komme til rengjøring, slik er det med kunst og slik er det i livet generelt. Lagom, kaller svenskene det. Et steg av gangen, sier andre. Folk sier jo så mye.

Sånn, dagens blogg er ferdig. Og du er kanskje ferdig med noen ting du også. Hvis ikke er det sikkert noe du kan begynne på. Det skal ikke stå på det, tenker jeg. De fleste av oss har det litt på det viset.

Dagens bilder viser noen detaljer fra keramikkarbeidet jeg holder på med. Mmmm, spennende. Om ikke for deg, så i hvert fall for meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Hørte denne i bilen på vei til atelieret en morgen, og bet meg merke i navnet til artisten, en av de unge, nye. Jeg liker å lytte til ny musikk og nye artister. Det gamle har jeg jo hørt før.