søndag 15. september 2019

Som et tre av ideer som sprer grenene, opp, opp...




Regn, vind og stengte veier i løpet av natten i Bergen. Men her jeg sitter er det tørt, som det gjerne er innomhus. Likevel, nå har høsten kommet. Det nytter ikke å lure seg selv lenger. Samtidig er det rart at sommeren gikk så kjapt. I mitt hode er det ikke lenge siden løvet sprang, og jeg gledet meg over alt det grønne og at varmen var kommet. Men nå er det altså høst. Og så kommer vinteren. Og kulden. Og snøen. Og det er noe dritt. Men heldigvis kommer våren igjen etter det. Yeiii.

Forrige mandag leverte jeg inn to veggobjekt/fat til Årsutstillingen for kunsthåndverkere på Kode i Bergen, etter å ha kommet igjennom første juryering. Fredag falt dommen, og i går måtte jeg dra den tunge veien og hente arbeidene mine igjen. Jeg kom dessverre ikke videre denne gangen. Og det var litt kipt, kjenner jeg. Noe som medførte at jeg gikk rett inn i gamle vaner med å rakke ned på meg selv, og opplevde derfor også at hentingen ble litt som «The walk of shame». Å ikke strekke til er jo aldri moro. Og jeg glemte fullstendig at 1216 verk var levert inn, og at jeg var en av 87 som gikk videre etter første juryering. Noe som jo er en anerkjennelse i seg selv. Likevel, det suger at jeg ikke gikk videre etter andre juryering også, kjenner jeg, og det ble vanskelig å holde fast ved noe positivt.

Vi opplever alle slike slike ting som å ikke gå videre i en konkurranse i løpet av et liv. Alt er jo en konkurranse. Hvem er rikest, hvem er penest, hvem er lykkeligst? Men vi kommer igjennom det om det ikke går helt vår vei. Se bare på alle idrettsfolk som forsøker igjen og igjen. 

Ofte handler det å kunne bære nederlaget, samtidig om å opprettholde en fasade. Greier vi det, er mye oppnådd. Selv er jeg vel kanskje ikke en av dem som er mest opptatt av fasaden. Jeg opplever at mange har det verre på det feltet. For eksempel har jeg erfart at hvis noen forsøker å kutte røyken, slanke seg eller lignende, så vil de ikke si det noen. I mitt hode er motivasjonen for et slikt valg at de ikke vil blir konfrontert med nederlaget om de ikke klarer det de forsøkte seg på likevel, og kanskje er redde for at noen vil godte seg over nederlaget deres. Men det der har jeg aldri fått til. Jeg forteller det i stedet om jeg forsøker på noe. Og så må jeg også forsøke å stå oppreist om ting ikke går min vei. Noe det selvfølgelig ikke alltid gjør. Men alt trenger jo ikke å skjules. Ikke nederlagene vi møter, skuffelser, sorgen, tilkortkommenhet eller utfordringene vi ble gitt i livet. Det er lite vi egentlig trenger å skjule, som vi likevel skjuler. Jeg kunne for eksempel skjult at jeg sendte søknad til Årsutstillingen, og så ville ingen fått vite at jeg ikke kom med. Men det ville vært latterlig. Det var jo kjempemoro å søke, og enda mer morsomt å komme gjennom første juryering. Det gjorde at jeg ble stolt av meg selv. Så hvorfor skulle jeg unnlate å dele den gleden? Nei, det blir for dumt. 



Ei dør ble lukket, nå må jeg åpne noen nye. Og allerede nå er tankene i full gang med å utvikle det jeg lærte da jeg laget de nevnte arbeidene, og se hva som skjer videre. Arbeidene mine var jo ikke dårlige, de passet bare ikke inn i konseptet denne gangen. Likevel kan de ble bedre. Og det skal ikke stå på ideer. Jeg har veldig lyst til å utvikle dem videre. Det blir som et tre av ideer som sprer grenene og strekker seg, opp, opp.... 

Hvilken gren jeg vil velge å følge i tiden som kommer, vet jeg ikke enda, det er slikt som viser seg etter hvert. Men jeg tror det blir gøy å jobbe videre, bare jeg blir ferdig med å rakke ned på meg selv først. Den indre stemmen vår er jo ikke alltid av det hyggeligste slaget, og i blant bruker vi litt tid på å overdøve den og samle oss igjen. Selv føler jeg at jeg er godt på vei allerede, og det har bare gått to dager siden jeg møtte skuffelsen og min indre stemme begynte å plukke meg fra hverandre bit, for bit, til jeg sto naken og avslørt for mitt indre øye.

Det er søndag. Livet går videre. Jeg har vannet blomstene mine og spist frokost. I går lagde jeg middag til min kjære og meg selv, og det smakte godt. Denne gangen ble det en thai-inspirert kyllingrett. Du kan finne oppskriften her.



I dag blir det ikke gjort så mye. Det er jo søndag. Men i morgen er det tilbake på atelieret, og jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre der. Sånn sett er jeg tross alt heldig. Det er mange av som er heldige. Vi må bare forstå det, og minne oss selv på det i blant.

De to øverste bildene viser de nevnte keramikkarbeidene. De er ganske store, ca. 50 cm i diameter. Det nederste bildet viser kyllingretten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar