I dag våknet jeg til ti grader ute, men jeg har ca 24 inne. Joda, innetemperaturen er kanskje litt høy innendørs, men jeg liker det slik. Jeg har det med å like ting. I hvert fall enkelte ting. I blant. Selv om jeg nok hadde fått mest på «hva jeg ikke liker lista», om jeg skrev ned disse tingene, men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Det er mye jeg ikke har tenkt å gjøre. Antagelig langt mer enn jeg har tenkt å gjøre. I morgen har jeg likevel tenkt å starte opp et lite keramikkurs. Eller nærmere bestemt dreiekurs. Jeg fikk en forespørsel fra Hieronimus her i Bergen om jeg kunne tenke meg å hjelpe til litt, og det kunne jeg selvfølgelig. Hieronimus er en selvhjelpsgruppe for angst. Men de tilbyr i tillegg muligheten til å arbeide med kunst. Så vidt jeg har forstått går det mest i maling og keramikk. I tillegg driver de sitt eget galleri, og har kurs for voldsutsatte kvinner, bare for å nevne noe av det de tilbyr.
Det er ikke bare jeg som ikke alltid er så glad i å gjøre ting. Regjeringen, for eksempel, vil ikke hjelpe kvinnelige Syriafarere med barn hjem til Norge. Samtidig tar de støtten til glutenfri mat, briller og tannregulering fra de ungene som tross alt finnes her, og satser på å gi avgiftslette på de dyreste bilene kun rike kan kjøpe, og tilskudd til ei pille homofile menn kan ta i stedet, slik at de slipper å ha beskyttet sex med andre menn. Pillen gjør at de kan droppe kondomen. Og ei slik pille høres veldig bra ut, men det er det jo mye som gjør, uten at en får det gratis av den grunn. Satt opp mot de nevnte kuttene, framstår prioriteringen i mine øyne litt merkelig, uten at jeg ser på dette som et innlegg for eller i mot homofili av den grunn. I mitt hode er det vel snart på tide at vi godtar folk som den de er, så den diskusjonen bør legges død like godt først som sist.
Jeg lurer på hvordan historien til den nåværende regjeringen vil bli oppfattet, når den får noen år på baken, slik at vi kan se den litt utenfra. I dag leste jeg en artikkel om hva som skjedde med kvinner i Finnmark da krigen gikk mot slutten. Hvordan norske soldater - jepp, norske - voldtok og snauklipte dem som hadde hatt en forhold til en tysker. Der og da følte vel enkelte at dette handlet om rettferdighet, men i dag er det vel få som ser slik på det. Jeg tviler på at historien om barna og kvinnene i Syria vil framstå noe bedre når noen år får gått. I stedet blir det vel nok en skamplett på Norges selvgode overflate. Mens Erna, Siv og Sylvi neppe kommer til å framstå som de som reddet landet, men heller som de som raserte velferden til store grupper.
Det var nå det. Eller slik gikk no dagan, som en sier. Her hos meg ramlet jeg ned i ei lita dump for noen uker siden, men håper jeg klarer å kravle meg opp igjen med det første. Plutselig ble livet mitt litt tomt og meningsløst, det ble mange timer på sofaen framfor tv-skjermen, og lite tid brukt på atelieret. Men sånn er det i blant. Og siden jeg er diagnostisert med en tilbakevendende depressiv lidelse, er det vel ikke annet å forvente. En får bare ri´an av, som en sier. Og ute skinner solen, mens jeg straks skal bort til kjæresten og drikke en kopp kaffe og spise et kakestykke. Så noen lyspunkt finnes. De gjør gjerne det, for de fleste av oss. Vi sliter bare med å få øye på dem til tider, og i tillegg verdsette dem. På den annen side, er du et sykt, norsk barn i Syria, stå kanskje ikke lyspunktene i kø.
Det øverste bildet var det min yngste datter som tok av meg for noen år siden. Hun kalte det "My beautiful dad." Maleriet lagde jeg selv for ganske mange år siden, og det er i dag malt over, men det handlet om å bli trykket ned og gjort hjelpeløs. Det vil si et overgrep. Om du ikke ser det i første omgang, så kommer det en gigantisk tommel ned for å skvise personen som ligger der. Jeg synes dette bildet illustrerer ganske godt hvordan jeg opplever holdningen til regjeringen overfor svake grupper.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar