I blant må det være nok å gjøre noe kun for seg selv.

Det er lørdag. Jeg bruker ikke å skrive blogg på lørdager. Så det at jeg gjør det nå, er en forandring. Uten at akkurat det betyr så mye. Forandringen er neppe stor nok til at ringvirkningene får noen betydning.

Men jeg trenger en forandring, kjenner jeg. Og jeg trenger den nå. For noen uker siden begynte dagene å bli tyngre, og etter hvert måtte jeg bare innse at en ny depresjon hadde åpnet dørene sine for meg, og dradd meg over terskelen. Jeg skriver ny, for dette er jo ikke første gangen sånn skit overmanner meg. Det gjentar seg gang på gang, uten at jeg finner noe mottrekk som kan hindre det.

For noen dager siden så jeg et program på NRK2, som het «Den deprimerte inspiratoren». Det handlet om Alistair Campbell, som er tidligere Tony Blairs talsmann. Tony Blair var statsminister i England (1997-2007). I programmet forteller Allaister Campbell om hvordan det er å leve med en tilbakevendende depressiv lidelse.  I dag også kalt Unipolar lidelse. 

Om du ikke så dette programmet, så se det om du får anledning. Enten om det blir satt opp igjen, eller om du klikker deg inn her. Om du selv ikke er plaget med depresjoner, så kjenner du kanskje noen som er det, og programmet viser på en veldig god måte hvordan det kan oppleves. Selv kjente jeg meg igjen. Og i løpet av programmet kjente jeg i tillegg på at depresjonene jeg til tider må gå igjennom ikke nødvendigvis er min egen feil, eller at de gjør meg til et dårligere menneske enn folk flest. Nå er det ikke slik at dette var ny kunnskap for meg, men det var noe jeg trengte å bli minnet på akkurat nå. Jeg fikk på et vis en syndsforlatelse. Og det trengte jeg. For jeg er lei av å be om unnskyldning. Jeg er lei av å rettferdiggjøre det at jeg ikke orker mer enn jeg gjør, og det at jeg ble som jeg ble. Jeg er lei av å forklare depresjonene mine, angsten min og alt jeg ikke klarer å få til slik jeg ønsker, eller slik noen andre ønsker. Jeg er lei av å føle på skyld og skam over noe jeg ikke selv velger. 

En depresjon er ikke noe en kan velge seg bort fra. Like lite som du kan velge deg bort fra kreft, selv om Derek Verrett visstnok skal påstå at en kan tenke seg bort fra det meste, skal en tro det media sier om saken. Uansett har jeg selv aldri klart å tenke meg bort fra noe som helst når det kommer til depresjoner. I stedet ender jeg gjerne opp med å tenke meg dypere inn i skiten. Inn i mørket. Inn i håpløsheten og meningsløsheten og tiltaksløsheten. Og jeg finner ikke veien ut igjen. 

At jeg ikke finner veien ut igjen, ender jeg veldig ofte opp med å se på som en karakterbrist hos meg selv. Det skyldes at det er en feil ved meg. En feil jeg selv har skylden for. Jeg er lat, uintelligent, egoistisk, uelskelig, jeg er ikke verdt noe, osv. Jeg gir opp for fort, jeg prøver ikke nok, og finner jeg et håp, forteller jeg meg selv at jeg ikke fortjener det jeg måtte håpe på. Og slik går dagene. Til det plutselig løsner. For løsner gjør det. Jeg kommer ut av det igjen. Jeg forstår bare ikke hvordan og hvorfor. Og slik går årene, slik har det vært fra da jeg var barn, med tunge perioder og lettere perioder, uten at det egentlig finnes en synlig rytme. Noen ganger må jeg ty til medisiner for å komme ut av mørket, andre ganger går det av seg selv. Noen ganger kan en depresjon vare i flere måneder, noen ganger tar det år å komme ut av det, og andre ganger kun noen dager. Depresjonene kan komme med forsterket angst, og de kan komme med kun en nummenhet. 

En depresjon er ikke lik hver gang. Den kan trykke deg ned i sofaen eller senga der tomheten og det meningsløse regjerer, og nøye seg med det, eller den kan også føre deg ned i den dypeste kjelleren, der det suicidale ender opp med å bli overveldende. Uansett er det lite du kan gjøre med det, utover å forsøke å huske på at du har opplevd det før, og at du har kommet ut av det igjen. Opplever du at det blir uhåndterlig, bør du søke hjelp. For hjelp finnes.

Litt av problemet mitt, slik jeg opplever det, er at omgivelsene ikke ser hvordan det er inni meg. Dermed begynner jeg å tenke at det blir vanskelig for folk å tro at det er så ille som jeg sier at det er, noe som igjen gjør det vanskeligere for meg. Jeg begynner å forestille meg hva andre tenker om meg, og det er ikke noe tankegods som akkurat inviterer til å løfte meg opp av en depresjon jeg finner fram til da, kan en kanskje si. Programmet med Allaistar Cambell var en hjelp i så måte. Det viste så tydelig hvordan det kan være å leve med depresjoner. Hvor lite eller mye en selv kan gjøre med det, og at det at en melder seg ut av det meste en periode ikke er bare en unnskyldning. Det gjorde godt å se andre sette ord på det jeg selv opplever. Det gjorde godt å få se det utenfra, ikke kun innenfra.

Om det jeg skriver her i dag betyr noe for noen andre enn meg selv, aner jeg ikke. Men jeg skriver det likevel. En kan ikke gjøre alt for alle andre bestandig. I blant må det være nok å gjøre noe kun for seg selv. Å skrive hjelper meg med å se ting i perspektiv. Og perspektiv trenger jeg. Det trenger vi alle. 

Bildene ble tatt utenfor døra mi for noen minutter siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: