Kom mai du skjønne milde…

Akkurat nå er det kun 10 grader og lett overskyet ute, men håpet er at solen skal få bedre tak utover dagen. Og det er jo lov å håpe. Selv om det ikke alltid er noe poeng i det. Om du håper på parkeringsplass i Oslo, kan det for eksempel bli vanskelig å få det håpet oppfylt etter hvert. For der skal parkeringsplassene bort, etter planen. Men lottogevinsten kan en fremdeles håpe på. Give me hope, Joanna, give me hope. Håp er stort sett godt å ha. Noe Joshua French nok kan skrive under på. Og nå er han tilbake i Norge. Ikke verst. På selveste 17.mai landet flyet han kom med på norsk jord.

Det var da, nå er nå. 17 mai er over. Og det er kanskje ingen stor nyhet i seg selv, men det å henvise til begivenheten, gir meg en naturlig åpning for å legge ut noen bilder fra min hjemlige feiring. For jo da, vi markerte dagen i vår lille familie også, selv om vi ikke gikk i tog. Til gjengjeld åt vi godt og lenge og mye.

Det nærmer seg ferietid. Noen har kanskje startet den allerede. På hytta, ved en gresk strand, i ei luguber kneipe i Bangkok, eller what ever. For egen del kommer ferien stort sett til å dreie seg om fri, og mindre om reiser. For det var det der med penger da. De vokser jo ikke på trær, ei heller på uføres kontoer. Og det blir nok ikke bedre framover, selv om det er lov til å håpe. Så selv om jeg planlegger en liten tur østover for å hilse på familie, og kanskje en tur til Kristiansand for å hilse på yngste datteren min, så blir det mye stolsliting hjemme, regner jeg med. Selv om jeg selvfølgelig kan gå noen turer i nærmiljøet, før jeg ender opp med å kompostere meg selv og smelte sammen med sofaen. Noe jeg har vært nær ved å gjøre før.

Her er et lite dikt jeg skrev for mange år siden, da ensomhet, depresjon og angst var det livet stort sett besto av:

Klokken er 06.56. Lite nytt i sikte.

uten skarpe kanter
ligger dagen og venter
forutsigbarheten er trygg
på grensen til det livløse

alt som var
av vakre bilder i hodet mitt
har gått seg stort sett tause

stolen foran skrivebordet
har for lengst
begynt å kompostere seg selv
under meg

jeg kan kjenne
hvordan vi smelter sammen
i en felles prosess av
forråtnelse og stank

hvordan et yrende liv
under huden min
mesker seg
der det kravler seg fram

legger sine egg
og sin avføring
midt i matfatet

det får meg til å tenke
på noe geleaktig
nesten flytende
med små hvite mark i

midt i suppa
en rød flekk
som er restene
av hjertet mitt

og når jeg tenker
på hjertet mitt
begynner jeg automatisk
å tenke på kvinner

så skriver jeg;
”sug meg”
og stikker et sugerør
i øret

bare for å være ekkel


***

Dette var kanskje ikke verdens beste dikt, og vil neppe gå inn i historiebøkene som noe revolusjonerende, men det setter likevel noen ting i perspektiv for meg å se det her og nå. Og perspektivet forteller meg at livet ikke er statisk. For jeg har det mye bedre nå enn da jeg skrev det. En forandring har med andre ord funnet sted. Nærmest en transformasjon i og rundt meg selv, kan jeg se nå. Og det skal en ikke kimse av. Noe det kan være lurt å tenke på for deg også, om du for eksempel opplever dagene som ræva her og nå. Noe noen selvfølgelig gjør. Men trust me, det vil forandre seg. DU vil forandre deg. Livet vil forandre seg. Kanskje ikke til akkurat det du ønsker deg mest, men det er jo lov å håpe. Og noe er alltid bedre enn ingenting. Så stå på. Don't give up.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: