Muligheter.

Det er søndag, og overskyet. I motsetning til lørdagen, i går, som var en nydelig dag med blå himmel og sol og sol og sol. Nå er det bare varmt. I hvert fall inne. 24,7 da jeg sto opp. Og det gjorde jeg klokken 7, som er altfor tidlig. Det var for varmt til å sove videre. Så nå sitter jeg her, i boksern, og skriver blogg. For noe skal en jo gjøre når en sitter i bokser.

Fredag var kjæresten og jeg ute og spiste. Da hadde jeg bukse på, og vi spiste Ytrefilet av okse med peppersaus, indrefilet av svin med med bearnaise, salat og stekte, friske grønnsaker, brød og fløtegratinerte poteter med bacon.  Bildet viser kun et utsnitt av maten, siden jeg glemte å ta bilde før jeg hadde begynt å hugge innpå.

Det er ikke så ofte vi er ute og spiser. Så når det skjer blir det et koselig avbrekk i rutinene, og jeg har egentlig alltid bukse på ved slike anledninger. Såpass må jeg kunne yte, synes jeg. Litt stas må en gjør på ting for å skille det fra det hverdagslige. På bildet ser det det helt tomt ut i lokalene, men det er en illusjon. For folk kom og gikk. Mange satt også ute og spiste. Den løsningen valgte vi bort, siden en må forholde seg til røykere om en velger den muligheten. Røyk i fjeset setter ingen spiss på maten, synes jeg.

På min egen altan blir det lite røykplager, selv om det kan sige litt fra noen naboer i blant. Uten at jeg lager noe problem ut av det. På det øverste bildet ser du meg selv på solsengen i går, med en boks øl i handa. Ikke det verste en kan ha i handa det. Bildet er ellers kanskje ikke det mest glamorøse bilde av meg selv, men det finnes grenser for hvor selvhøytidelig en skal være, så skitt au. 

Dette var altså i går, og det ble med den ene ølen. Som smakte utmerket. I det hele tatt var det deilig med både solseng og en øl og sol og det å være meg. Og litt farge fikk jeg også. Mens til middag lagde jeg meg marinerte ribbeskiver. I ovnen. Ikke på grill. De smakte uansett godt. Og jeg spiste dem uten tilbehør. Det vil si jeg fråtsa, mmm.

I dag skal jeg lage hønsefrikasse. Hos kjæresten.  Jeg kjøpte ei tre kilos høne før helgen, som nå tines. Senere koker jeg den i et par, tre timer, og rører sammen resten av ingrediensene. Jeg regner med at det kommer til å smake. Hjemmelaget mat gjør ofte det. I hvert fall smaker det noe mer enn bare salt og kunstige tilsetningsstoffer. Ofte koster det ikke så mye arbeide å få til noe heller. Hønsefrikasse, for eksempel, gjør jo mye seg selv. Høna står nå der og koker, mens vi kan se en serie på tv eller gjøre noe annet i mens. Og resten er fort gjort. Selv om alt er relativt. Å sprette en chipspose eller varme noe Fjordlands i mikroen, går jo alltids kjappere enn å pille kjøttet av ei høne og kutte litt grønnsaker. Men gleden ved å spise det en varmer i mikroen er kanskje ikke helt det samme selv om det går kjapt. Det er noe med det å ha gjort ting fra bunnen av selv, som en ikke skal nedvurdere.

Når jeg leser det jeg har skrevet fram til nå, virker det på meg selv nesten som at det er skrevet av en helt vanlig mann. Men det er jeg ikke. Det vet både du og jeg. Det er ingenting vanlig med meg, selv om jeg heller ikke er så fryktelig uvanlig. Det jeg likevel og udiskutabelt er, er en uføretrygdet kunstner og mann med noen utfordringer i livet, og ofte skriver jeg en del om det. Det er det som er utgangspunktet for Vannlandet. Å være litt åpen og bryte litt tabuer. Taushet er ingen løsning. Men jeg tenker at det er viktig å skive om det dagligdagse også, det jevne og kanskje det positive, for å vise at et liv med utfordringer også er et liv, og at ting går i bølger for oss alle. Jeg, for eksempel, har gode perioder, slik jeg har en nå, men også dårlige perioder med mye lungeproblemer og angst og depresjoner. Dette kommer og går. Så vi som har det på denne måten, får gjøre det beste ut av det når vi kan, tenker jeg. Og kanskje dele med andre også de gode tingene. Ikke bare dritten. Det er tross alt nok av folk som deler tårer og tenners gnissel på nett. Så det blir nok uansett ikke mangel på den slags, bare fordi jeg velger å si noe om de gode sidene i livet mitt når de dukker opp. Og du, som kanskje måtte slite litt selv i blant, og kanskje til og med sitter i mørket akkurat nå, kan kanskje ha bedre av å lese at ting er mulig, enn å lese om alt det umulige.

Og se, da ble det et lite blogginnlegg i dag også. Som det mye har gjort i det siste, handlet det litt om mat. For mat er godt, og god og sunn mat i passelige mengder er viktig. Spesielt når en selv har det bra, føler jeg. For når en har det dårlig, ender det å spise gjerne opp med kun å få i seg noe. Så da blir det ofte møkkamat. Lette kalorier. I mangel av annen trøst. Chips og sjokolade og saker i den leia. Og det er jeg lei a’. Så når jeg har det bra, forsøker jeg også å gjøre noe bra, som en investering jeg kan nyttiggjøre meg av når ting går skeivt igjen. Ete sunt og få meg litt trim. Sånne ting. Det er ikke så mye som skal til før en kan få fylt opp tanken litt. Slik at en kanskje ikke går helt ned i kjellern så fort en snubler i den minste lille stein, men har noe å støtte seg på. Litt fysisk og mental opplagsnæring. Nesten som pukkelen til en kamel. Og med det lille bildet runder jeg av for nå.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: