Skal noe forandre seg, må vi forandre noe.

Så var det fredag, og nettet ligger nede. Arrgh! Er det noe jeg hater så er det akkurat det. Men en slik bastant uttalelse kunne jeg sikkert kommet med om det var andre ting som ikke gikk min vei også. Da ville jeg hatet nettopp det. Det skal ikke stå på hatobjekt, med andre ord. Det er alltid noe å ta av. Men, nå er det altså det manglende nettet det handler om. Og akkurat her hater jeg heftig. Og svart.

Livet er likevel ikke kun svart, for de fleste av oss. Skal jeg selv se ting fra den lyse siden, og det er en kanskje tjent med i blant, så kan jeg her og nå fremdeles skrive i Words. Jeg trenger jo ikke nettet til det. Så da kan jeg jobbe litt med å snekre sammen et blogginnlegg mens jeg venter på bedre tider.

For et par dager siden leste jeg en artikkel, som hevdet at det skjer saker og ting i hjernen vår om vi tenker mye negativt. I dette tilfelle var det klaging som var temaet. Det som ble påstått, var at det danner seg koblinger i hjernen, som gjør at på sikt vil en klagende måte å forholde seg til virkeligheten på gi gode levevilkår for mer av samme sorten. Slik jeg forsto det, gjenfortalt med mine ord, er det nærmest som om det danner seg «motorveier» hvor slike tanker får lettere kjørevilkår enn andre tanker. Og da velger etter hvert tankene våre akkurat den veien. Og så fortsetter vi bare med å klage videre. Akkurat som vann sjelden forsøker å klatre oppover i fjellet, men alltid vil velge letteste vei nedover, vil en klager fortsette med å klage fordi elveleiet allerede finnes der.

Nå er ikke dette bare ny kunnskap for meg, selv om jeg ikke har vært oppmerksom på den fysiske delen av hvordan hjernen utvikler seg over tid. Når det gjelder den mentale biten, derimot, har jeg lenge vært oppmerksom på at det å tenke positivt kan få en til å tenke enda mer positivt, og på det viset gjøre livet litt bedre. Og da mener jeg ikke at det hjelper å synge og danse og lage en liten piruett av bare positivitet og livsglede, selv om en har en spiker i foten. Spikern må vekk før livet blir bra igjen, og den forsvinner ikke bare om vi tenker en positiv tanke. Slik er det også med kiloene rundt magen, plakket i blodårene eller mye annet ræl vi vedlikeholder dag etter dag etter år etter år. Vi blir ikke sunnere eller gladere og lykkeligere på den måten. På samme vis får ikke jeg mindre angst av å tenke mye på den, men den kan dempes om jeg fokuserer på noe som er bedre. Dvs åpne opp, i stedet for å lukke rundt.

Ikke alt kan vi gjøre noe med. Hvordan vi opplever tilværelsen handler likevel mye om hvordan vi reder, og selvfølgelig hva vi blir utsatt for. Jeg får ikke nødvendigvis spikeren vekk ved å tenke søte og varme tanker med kattunger og enhjørninger.  Men likevel, så mener jeg å ha erfart at hva jeg tenker om en spiker i foten og hva jeg sier om saken, påvirker hvordan jeg opplever den. Og det gjelder da også hva jeg skriver her på Vannlandet. Jeg kan bruke tiden jeg bruker her til å skrive meg ned, eller jeg kan bruke den til å skrive meg opp. Jeg har med andre ord en valgmulighet.

Her jeg sitter nå, tenker jeg at dette kanskje kan fungere på flere felt i livet. Kjæresten min ville for eksempel ikke lidd nevneverdig under at jeg sluttet med å kjefte og forbanna andre bilførere hver gang vi er på hjul. Nå er det selvfølgelig en grunn til at jeg forbanner dem, men i denne sammenhengen handler det altså om hvordan jeg automatisk tenker, føler og handler, ikke om hvordan de forpulte hestpeisene av noen hjernedøde gørrjævler kjører. Jeg kunne for eksempel gi dem samme tilgivelse som jeg gir meg selv, om jeg gjør en liten feil i trafikken, som for eksempel å glemme å blinke ut av en rundkjøring. For da handler det stort sett om en liten, menneskelig forglemmelse som jeg kan smile litt av, ikke om at jeg er evneveik og burde bli straffedaska hardt med kald skje på ballene.

Det er lett å ty til gamle vis å forholde seg til ting på. Vi gjentar gjerne oss selv i det uendelige, og maser og maser av gammel vane. Uten at det nødvendigvis leder oss til et bedre indre liv, at noe rundt oss blir mer som vi ønsker, eller at de vi har kjært får det noe bedre. Skal noe forandre seg, så må vi forandre noe.

Lite er tilfeldig når vi snakker om mønstre i livene våre, tenker jeg. Det er rimelig å anta at det finnes en grunn til at vi tenker og føler og reagerer som vi gjør, at det har sin årsak, og også en konsekvens det ofte er mulig å se og forstå. Samtidig er det jo lett å se for seg at det kanskje går an å forandre på noen ting, om en nå først har klart å bli oppmerksom på sammenhengene. 

Det finnes gjerne sider ved oss selv som kunne trengt et lite ettersyn, i hvert fall gjelder det for min person. Så ærlig må jeg kunne være. Og antagelig finnes det områder i ditt hode også, hvor det har dannet seg koblinger og motorveier som gamle mønstre har lett for å velge. Framkommeligheten har jo med årene blitt så god at det grenser til det latterlige, om en skal tro den nevnte artikkelen. Reisen fra A til B går i rasende fart, uten at en tenker seg om i det hele tatt. Det er som å skru på en knapp. Ingen hindringer eller behov for kart og kompass på vår reise nei, og mennesker rundt oss bør forstå at nå handler det om hva de gjør feil og hvor urettferdig alt er, ikke om at vi reagerer som vi gjør, om vi nå i blant banner og sverter og klager litt der vi sitter godt og støtt på vår brede.

Og dett var dett for nå, og nettet har kommet tilbake. Yeiii.

De siste dagene har jeg arbeidet litt i kull, som vist på bildet øverst, og temaet er X-ray.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: