Alle kan sette sin strek på et papir.

Så var det tid for litt blogg igjen. Alt har jo sin egen tid, blir det hevdet i blant. Dette året var tiden kommet for Dronning Sonja til å stille ut i Bergen, da det det nyoppussede kunstindustrimuseet ble gjenåpnet – tidligere kalt permanenten, nå omdøpt til Kode 1.

I går var jeg og så utstillingen hennes. Nå kan en selvfølgelig si mye om Sonja, siden hun har den posisjonen hun har, men det er ikke min jobb her og nå, føler jeg. Så jeg for det meste la dama ligge, og nøye meg med å si litt om kunsten hun viste. Og det er fort gjort. Den var kjedelig. Noen av de grafiske trykkene kunne nok betegnes som pene, men for meg stoppet det ved det. Så det meste ble stort sett en nedtur. Spesielt keramikken. Noe som nok kan skyldes min bakgrunn som keramiker, og solid etablerte preferanser knyttet til godt håndverk. Å sette litt farger på ei krukke noen andre har laget faller ikke inn under dette. Samtidig var det et litt pretensiøst grep å stille ut en krukke av Picasso i samme slengen, opplevde jeg. Utover den krukken, var det ikke mye som var spesielt interessant å se på av det hun viste fra sin private kunstsamling heller. I hvert fall ikke for meg personlig. Det eneste måtte være en skulptur av  Gunnar Torvund. Jeg ble også fascinert av en skulptur av Bård Breivik under besøket på nye Kode 1. Men den var ikke en del av dronningens utstilling. Det er den du kan se på bildet rett under her.

Når det gjelder grepet med å velge ut objekter fra egen kunstsamling og så stille dem ut sammen med egne arbeider, slik Dronning Sonja gjorde, opplevde jeg det som merkelig og forstyrrende. Jeg oppfatter det som et mulig forsøk på å «vie seg» til mer anerkjente kunstnere, for på det viset å høyne verdien av sine egne arbeider.  

Jeg tok ingen bilder fra dronningens utstilling. Så de fleste bildene som følger dagens blogginnlegg er tatt fra Jan Groth sin festspillutstilling i Bergens Kunsthall, som jeg også så i går.  Og det var langt mer givende enn å se dronningens arbeider. Selv er jeg glad i strek.

"En stund før jeg fant dukken begynte jeg å tegne - på papir - streker - kun streker - jeg som aldri har tegnet før. Og jeg oppdaget at streker har et eget liv - en spenst eller en slapphet - en markert begynnelse og avslutning - eller noe svevende - utflytende. De kan bite seg selv i halen, bli en sirkel. Eller en firkant. En bokstav. Ord. Tall.

Strek er språk. En strek forteller alltid noe. Er alltid mer enn den form den omslutter - de mellomrom den skaper, eller ikke skaper-"

Sitatet over er fra en tekst jeg brukte i en av mine egne utstillinger. En trash-art utstilling. Det vil si gjenbruk. Sett i perspektiv av dronningens utstilling, i mitt hode derfor på et vis hjemmehørende på den motsatte enden av snobbeskalaen, siden jeg også resirkulerte noe, bare ikke krukker av Picasso eller min egen private kunstsamling. Hele teksten som sitatet er hentet fra kan du se her, og en video fra utstillingen min kan du se her.

Det er kjekt å komme seg litt ut og se noen utstillinger i blant. Slik var det også i går. Og jeg er glad for at jeg så begge. For det er ikke slik at det å like eller oppleve ting som bekrefter deg selv, er alt som gir deg noe av verdi. En kan finne mye interessant i det en ikke liker også. For eksempel kan det fungere som en kontrast til noe, slik at ens eget ståsted blir tydeligere for en selv. Men selv om det er kjekt å oppleve utstillinger, er det ikke så ofte jeg gjør det. Og det skyldes den evinnelige angsten, som hindrer meg i så mangt her i livet. Men noen ganger kommer jeg meg altså ut, slik jeg gjorde i går. Det i seg selv betyr at noe er mulig, selv om en har et handikap. Og dette er det viktig å minne seg selv på, så en ikke ender opp med å se kun hva som er umulig. Slik er det på mange felt i livet. For deg, og for meg. Om det finnes begrensninger, så utelater ikke det at det finnes dører også. 

Ikke alle kan lage streker som Jan Groth, men alle kan sette sin strek på et papir.

Dagens siste bilde viser barnebarnet mitt. Hun elsker å sette streker på Bestemor Beate sin digre Whiteboard når hun kommer på besøk, og hun gjør det fullstendig blottet for noe som minner det minste om prestasjonsangst. Hun bare er, koblet til det det hun gjør. Der og da. Og er kjempestolt over hva hun får til.

Og se, da ble det litt skriblerier i dag også. Men nå får jeg runde av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: