Transformasjonen Oss.

I oktober skal jeg åpne utstilling igjen. Og denne gangen arbeider jeg med noe jeg ikke har vist før. Nå er det kull som gjelder, og keramikkfliser, knyttet sammen i et abstrakt uttrykk. Ingen verdensnyhet i seg selv, kanskje, men for meg er det både spennende og skummelt å bevege meg inn i nye problemstillinger. Fallhøyden er jo alltid stor når en tar steget vekk fra en trygg grunn som en til en viss grad kanskje føler en behersker – også kalt det trygge - og inn på upløyet mark – det utrygge. Snubletrådene ligger tett og ikke nødvendigvis alltid der en forventer å finne dem.

Selv om teknikk og materiale er annerledes arbeider jeg har stilt ut tidligere, så er temaet innenfor tidligere landskap, føler jeg. Ofte handler utstillingene mine om det utfordrende ved å være menneske. Og aller mest om sårbarhet. Vi er alle sårbare. Enten vi bærer det åpent eller forsøker å skjule det, har myke overflater eller glassharde. Det er med andre ord ikke det lystige jeg liker å skildre. Og denne gangen blir det altså døden.

Jeg opplever det som at døden for mange er både vanskelig å forholde seg til og å snakke om. Selv om vi alle skal møte den før eller siden, og at døden derfor er noe veldig alminnelig. Men det er mye alminnelig vi ikke får til å prate om. Overgrep, for eksempel. Vold i nære relasjoner. Skam. Og sårbarhet. Slike ting. Bare for å ha nevnt noe.

Da jeg bestemte meg for å lage en utstilling som skulle handle om døden, så måtte jeg ta noen valg. Jeg hadde ikke lyst til å lage noe skremmende, blodig eller noe som omhandlet bilder av lik, tårer og smerte. Det er ikke det som er poenget mitt ved å velge et slikt tema. Utgangspunktet mitt går mer i retning transformasjoner. Transformasjoner er noe vi alle er midt oppe i hele tiden. Vi tenker kanskje på oss selv som stabile og enhetlige, men om en ser tilbake kan en se at vi har forandret oss. Til det bedre, eller til det verre. Samtidig kan en også se det på dem vi har rundt oss. Dette betyr etter all sannsylighet at vi også vil forandre oss i morgen.

Noen transformasjoner er mer synlige en andre. Møter du veggen, for eksempel, så gjør det noe med deg. Det skaper et synlig skille mellom det som var og det som er. En overgang som er mye tydeligere enn mye annet i livene våre. Det samme om du reiser deg igjen etter et fall.  Dette er tema jeg har vært innom i andre utstillinger jeg har hatt. 

Transformasjonen som ligger i å skifte kjønn, er også en veldig merkbar sak, som jeg har vært innom tidligere. Men de ni månedene i mors mage og til slutt døden, er vel til slutt de største og kanskje viktigste enkelthendelsene i livene våre. Alt som ligger i mellom unnfangelsen til vi ender opp som jord, er en transformasjon som går i rykk og napp. Selv om vi fra tid til annen kan høre noen si ting som at du er nå den du alltid har vært.

I går så jeg filmen Brødrene Løvehjerte, etter boka av Astrid Lindgren. Versjonen jeg så, var dubbet til norsk, noe som var noe dritt. Slik dubbing ofte er. Det frarøver deg noe, føler jeg. Og det er lett å henge seg opp i det, slik at en mister muligheten til innlevelse og et fokus der fokus bør få være. Selv hadde jeg for eksempel ikke likt at noen skulle komme og klusse med språket jeg har i kunsten min, bare fordi de mente det gjorde den lettere tilgjengelig. Det jeg lager, er ment å være slik det er.

Grunnen til at jeg så filmen om Løvehjertene, er at jeg tenker å bruke noen referanser derfra i bildene mine. Kanskje mest i form av titler. For et år siden, ga jeg utstillingen arbeidstittelen Livet og Døden. Pr. i dag har den arbeidstittelen «Vi møtes i Nangijala». Grunnen til dette, er at jeg nå arbeider ut ifra noen røntgenbilder jeg fikk av en kollega. Bildene ble tatt av hennes far, like før han døde.

Et av de gode minnene kollegaen min har fra sin barndom, er at han leste Brødrene Løvehjerte for henne.  Så på det viset kommer utstillingen til å handle også om livet. Slik det er med døden over alt. Uten liv, ingen død. Det henger sammen. Slik hele vår reise fra fødsel til død henger sammen. Hele denne rekken av opplevelser, utvikling og stagnasjon, arr og gleder, muligheter og lukkede dører, det gode og det onde, seire og tap, begynnelse og slutt. Alt har sin årsak og sin konsekvens.

Grunnen til at jeg skriver om dette i dag, er at jeg en stund har stanget litt mot materien jeg arbeider med, uten opplevelsen av å komme videre. Noen titalls arbeider vil derfor med stor sannsynlighet aldri bli stilt ut. Men for noen dager siden løsnet det igjen, og jeg så en mulig vei å gå. Uten de bildene som aldri vil bli vist, ville jeg ikke fått oppleve å komme videre. Slik er det jo ofte. Og ikke kun i kunsten. Alt kan ikke være høydepunkt som vi får tilnærmet gratis. Hverdager kommer og går, og i blant blir livet tungt, smertefullt, meningsløst og fulle av gjentagelser og negative bekreftelser. Men alt vi gjør, alt vi tenker, er med på å forme oss og å åpne dører. Alt er viktig, og med i Transformasjonen Deg. Hver eneste vegg du stanger mot, hver eneste lille opplevelse av et øyeblikk å kunne fly. Uten det ene, kommer ikke det andre.

Dagens bilde viser en tegning som etter all sannsynlighet ender sitt liv som en foreløpig skisse. Tegningen er ca. 100x150cm stor, og har fått tittelen Karmanjaka. 

(Karmanjaka er landet den onde Tengil kom fra, da han erobret Tornrosedalen)

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: