Det finnes en dør

Over helgen skal jeg på seminar. Og temaet er kunst og psykisk helse. I tillegg til hva annet seminaret måtte gi av inntrykk, vil deltagerne bli delt opp i grupper for idémyldring. En idémyldring fungerer aller best om noen sier noe. Om alle bare vil lytte skjer det rimelig lite rundt bordet. For å si noe trenger en i tillegg til å ha en stemme også evnen til å bruke den. Så langt så godt.

Det er sjelden en ser armløse delta i fjellklatring eller beinløse spille fotball. Sånn er det med handikapp, det begrenser mulighetene en smule. Noen ganger får en til og med døra rett i fjeset bare i møte med en tanke om bevegelse, det finnes ikke håp i helvete, alt er stengt, toget gått. Og det gjelder om det en lever med er både fysiske og psykiske handikapp. Stengsler skiller ikke mellom slikt.

Mitt handikapp er angst. Blant annet sosial angst. Jepp, angst oppleves som et handikapp og det er et handikapp. Det er ikke bare noe en kan riste av seg. Så det er bare å ta det inn over deg, om du er en av dem som opplever verden slik selv, eller du har noen i din nærhet som sliter med denne utfordringen. Det forsvinner ikke ved kun å ta seg sammen. Det er en reell utfordring og livssituasjon på linje med annet som forsøker å frarøve en frihet til å velge det en kunne ønske.

Hvor mange med fysiske handikapp som klatrer i fjell vet jeg ikke, selv om Lars Monsen fikk tak i noen som var villige til å forsøke i tv-serien Ingen grenser. Hvor mange med angst som deltar på seminarer vet jeg heller ikke. Men jeg er altså en av dem. Og jeg har ingen Monsen til å pushe meg framover eller støtte meg. Jeg må greie det på egenhånd. Og det er en utfordring. Jeg kunne valgt å sitte hjemme og slite sofaen mens jeg støttet meg på mine solide, egenproduserte og spiselige forklaringer for hvorfor jeg velger slik jeg gjør. Men det gjør jeg altså ikke, i det minste ikke hele tiden. Så hvorfor utsetter jeg meg for ting som nødvendigvis vil bli vanskelig, opplevelser som ganske sikkert vil gjøre vondt.

Det handler selvfølgelig om premien. Ikke den at jeg kommer på tv så alle kan hylle meg og evnene mine til å ta utfordringer, men følelsen av å strekke seg ut av mitt eget bur. Utfordre mine egne grenser. Og det igjen handler selvfølgelig om å få oppleve vekst og bevegelse. Det ligger en enorm glede i å få ting til. Stable seg selv på beina og stirre utfordringer i hvitøyet, og så begynne å pushe sin egen private vegg framover. Kanskje komme over den, kanskje igjennom den.

Resten av dagens blogg vil jeg vie til et utdrag fra et lite eventyr jeg skrev en gang. Et eventyr som handler om hvordan en ser på verden, men mest om koblingen mellom drøm, vilje og håp. Og det går slik:

TRYLLEBÆRENE

Det finnes en dør, og jeg vil at du skal bruke fantasien til å se den døra. Det er en dør som er kun for deg. Ikke en gang jeg vet hvordan den ser ut, slik jeg heller ikke er i stand til å vise deg min dør. Alt jeg vet er at det er en dør. Og at den sitter i en ramme slik dører gjerne gjør.

Jeg vil at du skal sette farge og form på den døra. Hvis du vil dekorere den på en eller annen måte, så gjør du det, hvis ikke så lar du være. Det viktige er at du lager deg ditt eget bilde, og ikke ser deg blind på mitt. Når du har gjort det, så vil jeg at du skal lukke øynene et sekund eller to til du virkelig ser den, ser den så klart at du aldri vil glemme den igjen. For dette er døra til landet der tryllebærene vokser, og den eneste inngangen for deg til dette landet er gjennom den døra du selv skaper. Og du skal tro på dette: En eller annen dag vil du ønske å gå inn igjennom døra til dette landet, inn for å spise av tryllebærene. For tryllebærene bærer i seg nettopp den egenskapen som navnet tilsier, de kan trylle, og vi vil alle en eller annen gang i livet få bruk for et mirakel, litt magi, litt hjelp til å se eller for å puste.

Så, lukk øynene nå, og mal et bilde av en dør!

Du går inn gjennom døra, den du selv har skapt, og med ett er du i et annet land. Kan du se hvor vakkert det er der? Ser du at det er sommer? Ser du fargene? Det dypt grønne, og der over til venstre alle de små blomstene i rosa og gult og lilla og lyseblått? Ser du de heftig røde der innimellom? Ser du fjellene langt borte, hvordan de går over i blågrått? Og de hvite, små skyene som dovent sklir over en lyseblå himmel? Ser du sola, og kjenner du hvor godt den varmer? Hvis du gjør det så er du heldig, for da har du virkelig åpnet døra og funnet vegen dit hvor ingenting gjør for vondt til å kjenne på, hvor ingen sorg finnes som er for stor til å bære, og barnet i deg får våkne etter en lang søvn og fylle deg med glede og fryd over å være til.

Hvis du ser litt over til høyre, der ja, opp den lille gresskledde stigningen der de to trærne står og stråler i vårgrønt, alltid i vårgrønnt, som en portal, så har du funnet vegen som leder fram til tryllebærene. Nå vil jeg du skal gå den vegen, for du må gå den selv, opp skråningen og stille deg mellom trærne, og så skal du se utover. Og når du ser dalen der på baksiden skal du legge merke til hvordan det over alt liksom skinner matt gult som små lys inne mellom lyngen. Det er tryllebærene, og de er av gull. Ikke som det harde gullet du finner i smykker, dette er søtt gull, mykt som et kyss, ikke gull til å smykke seg med eller gjemme seg bak. Dette er gull til å spise og få energi av. Nyte med alle sanser.

Gå nå ned i dalen og finn deg en rik tue, og sett deg så ned og smak på bærene. Ikke vær redd, det er ikke det minste farlig, de er ikke giftige. De er akkurat det du vil de skal være, kun én egenskap er på forhånd bundet til bærene, alle andre er der kun hvis du ønsker det, hvis du ber om det, og du kan be om alt som ikke bærer i seg noe vondt. For dette er jo magiske bær, og de tar deg dit du vil være når du trenger å være nær ett eller annet i deg selv. De har også den egenskapen at hvis du trenger trøst, hvis du er trist eller ensom og ingen vil eller kan holde rundt deg akkurat der og da, så kan du spise et tryllebær og tenke på et menneske du vil være inntil, og dette mennesket vil komme til deg i landet bak døra, og holde rundt deg til ikke noe trist lenger føles for tungt til å bære.

Når du nå har funnet en tue og satt deg ned der, så vil jeg at du skal velge deg ut ett eneste bær. Ett bær er akkurat nok, tar du flere første gangen kan opplevelsen lett bli for stor.

Ta ett bær, og så putter du det i munnen og knuser det mellom tungen og ganen. Maler det i stykker så saften får slippe fri. Kjenner du det? Kjenner du hvordan saften strømmer ut i munnen og hvor nydelig smaken er? Hvor søt? Hvor rik? Kjenner du de små nyansene av krydder? Og kjenner du hvordan den vidunderlige smaken strømmer rundt til den berører alle cellene i hele kroppen, og fyller deg, hele deg, og du selv blir den smaken, den saften, den lykkefølelsen? Da har tryllebærene nå gitt deg den ene egenskapen som på forhånd ligger bundet fast til dem, og du vil kanskje aldri kunne glemme den smaken. Det de har gitt deg er kunnskapen, eller erindringen, om hvordan kjærlighet smaker. For så godt smaker kjærlighet, så utrolig godt smaker den. Lukk øynene igjen så kjenner du det. Det kan være kjærligheten til en hund, eller kjærligheten til et barn. Det kan være kjærligheten til en du ennå ikke har møtt eller det kan være kjærligheten til livet. Det kan være kjærligheten til en bestemor eller til et barnebarn. Det kan være kjærligheten til en kjærest. Det kan være kjærligheten til bamsen du mistet som barn. Det kan være kjærligheten du fikk. Det kan være den du ikke torde ta imot. Alt smaker like godt. 

Er du ikke glad for at du fikk smake? Fikk vite eller huske hvor godt det er? Og - når du nå tenker tilbake på den du var før du gikk inn i dette landet - ville du gått tilbake og vært foruten den søte smaken av bærene for resten av livet? Da må du i så fall viske ut det bildet du malte av en dør. Du må viske ut erindringen om et annet slags land. Du må viske ut hele denne historien, og du må viske ut bildet av meg som forteller deg den. Men du må skynde deg. For tiden går og bildet fester seg mer og mer. Og etter en stund er det slett ikke sikkert du kan viske ut alt. Det er jo slik, at selv om du gjør det du kan for ikke å kjenne på det, så er det fryktelig vanskelig å leve uten kjærlighet når du først har møtt den, enten den er til livet i seg selv eller noe annet, for kjærlighet setter spor, spor det er nesten umulig å viske ut uten samtidig å viske ut litt av seg selv.

Jeg skal ikke råde deg, ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men velger du å beholde bildet av den døra du malte fast til minnet, så vil du alltid ha muligheten til å gå inn og kjenne hvor godt livet virkelig smaker, selv om du skulle føle at du står utenfor det akkurat der og da.

Det er jo dessverre også slik at vi iblant alt for lett lar oss forlede til å tro at det vi omgir oss med er livet slik det må være, uten at det er det, slik vi i blant også tror det vi føler er kjærlighet uten at det er det. Og at den beske bismaken på en måte blir borte fordi vi er så vant til den. I det øyeblikket du spiser et tryllebær, så blir du oppmerksom på den bismaken, fordi den ikke lenger er der. Det kan være en trist opplevelse.

Og vet du, om du er en av de som alltid har vært redd for å leve ut deg selv, smake på hva du føler og møte utfordringene dine, om du er en av dem som er redd for nærhet, men nå allikevel har fått kjenne hvor godt det er med disse sidene av livet - og dette er det mest utrolige ved det hele - alt som skulle til, utrolig nok, det eneste som skulle til, var at du torde å smake.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Har en drøm om å høre til