Mandag morgen

                                                                                                                              Tater

Uka og dagen startet rutinemessig og helt som den bør, mjuk i kantene og med forutsigbarheten som et lysende fyrtårn. Til nettet forsvant. Arrrgh! Harmonien ble brutalt vippet av tronen og forsvant sprellende og skrikende ut av bevisstheten, i det irritasjonen klatret opp fra kjellerens støvfylte gemakker og planta si beinete ræv på tronen.  Utenfor vinduet hyler eller synger en unge i noe som sikkert er lek, fullstendig blottet for medfølelse med den surmulende oppkomlingen som fikk ruinert morgenrutinene sine og er like fjern fra gleden over sang og lek og barnlig uskyld som håpet om en framtid er for en snøball i helvete. Verden er et brutalt sted å være. I skrivebordsakvariet mitt sysler noen røde og hvite bie-reker med sitt, slik bie-reker gjerne gjør. Fornøyd så lenge de har noe å ete og en mulighet til å forplante seg. Selv føler jeg ikke på trang til forplantning i det hele tatt her jeg sitter, den tiden er forbi. Ikke noe mer yngel her i gården. Been there done that. Eventuelle seksuelle utsvevelser handler nå kun om rekreasjon og adspredelse mens kroppen skrumper inn som et gammelt eple ingen ønsket å spise. På stua mi henger et stort maleri jeg har kalt Eden, og det nevner jeg kun fordi jeg også nevnte eple.  Assosiasjonsevnen er ikke helt død, så noe kunne jeg i det minste gledet meg over, om nettet ikke hadde forsvunnet. Men det gjorde det altså. Slik nettet i blant gjør. Av faenskap eller annet, hva vet vel jeg om skap, å komme ut av skap ble aldri mitt virke og teknisk innsikt er ikke min banehalvdel, uten at jeg skal påstå at jeg vet hva den er, min banehalvdel. Ofte tenker jeg på meg selv mer som en tilskuer. Sorry ladies, this hunk is not a player. Verden kan en smake på ved å titte litt på tv, sang Lillebjørn Nielsen eller en annen trubadur en gang i tiden. Nå synger de vel andre sanger. Selv om jeg ikke er fullstendig oppdatert på det feltet heller. Jeg siger litt ned i bakevja i flere bekkefar føler jeg. Elveløpene i et liv er mange, og svingene skaper både evjer og kulper og et stryk her og der setter en gjerne også utfor fra tid til annen, men en kravler seg på land igjen så godt en kan med skrubbsår og andre sår og vrir vannet ut av det som vris kan mens en forsøker å finne strategier å ty til så en kan få gjemt bort skammen over at en ikke dupper på overflaten som en føkkings kork uten arr og mørke dyp i sjela og gener fra helvetes forgård.  Jeg tror jeg må finne meg en flytevest snart. Kanskje på Finn eller noe, om nettet var her.

Og det er det jaggu. Det har kommet tilbake, halleluja, dette var da ingen utfordring for en grepa kar en mandags morgen, hah!

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I wish I was special