I våken tilstand

                                                                                    Tåre vokser

I natt drømte jeg at jeg skrev en historie. Og det siste jeg drømte var at jeg skrev: ” You ate all of me, including my dignity, including my sleep.” Og så våknet jeg, og søndagen var i gang.

I våken tilstand kan jeg ikke se at de drømte engelske ordene gjenspeiler virkeligheten min slik den er i dag, men på den annen side har jeg ikke noen problemer med å huske at virkeligheten min har vært slik i løpet av livet mitt. Både i barndom og i voksenalder.

At det i tillegg lå en melding på telefonen fra kjæresten min da jeg våknet, som sa at hun hadde sovet dårlig i natt, får jeg håpe skyldes tilfeldigheter.

Det hender jeg gråter i drømme. Sånn fullstendig. Helt nede fra magen, slik at hele jeg blir tårer. Et hulk større enn noen grense kan vise til eieskap over. Men det skjer kun i drømme. I våken tilstand kommer tårene stille. De bare siger ut av øynene mine, som om jeg er fylt opp av tårer uten å vite det, og at nesten ingenting skal til før det renner over. Det er derfor jeg kaller meg selv en lettrørt liten faen. Fordi øynene mine så lett renner over. 

Drømmer er merkelige. Noen tror blindt på dem, mens andre ikke forholder seg til dem i det hele tatt, og midt i mellom disse ytterpunktene finnes det alle mulige slags avskygninger. En gang drømte jeg at en kvinne jeg kjente var gravid. Dagen etter skrev jeg et brev til henne, for dette var i brevenes tidsalder, og jeg nevnte drømmen. To dager etter drømmen min ble drømt, åpnet hun brevet. Og da kom hun rett fra legen, som hadde opplyst at hun var gravid.

Sånt kan være tilfeldigheter, og er det antagelig. Det er mye som er tilfeldig. Og noen ganger passer det inn i noe, så vi tror det er noe overnaturlig ved det. Gjerne et budskap. Selv tror jeg ikke så mye på det overnaturlige. Bare litt. Til gjengjeld tror jeg mye på det naturlige. Og da tenker jeg ikke nå på naturen ute, som stein og trær og slikt, men mer på en forståelse av meg selv. Det vil si den jeg er, den jeg ble. Årsaker og sammenhenger. For veldig ofte er det helt naturlig at vi ble den vi ble.

Å forstå sammenhenger, og hvorfor vi ble den vi ble, betyr likevel ikke at vi har rett til å slenge beina på bordet og lene oss tilbake i en sofa myk av uskyld eller full av hjelpeløshetens fargerike puter. For livet vårt består ikke kun av veien vi gikk. Livet vårt består også av hvordan vi forholder oss til veien, og mangfoldet av det vi plukket med oss. For vi har ikke tatt med oss kun gleder, medbør, motstand, overgrep eller andre dårlige erfaringer. 

Noe av det vi plukket med oss virker kanskje ikke like viktig som det vi kan kalle bautaene i livet vårt, eller stupene vi falt utfor, men det er der likevel. Og også små ting betyr noe. Uten at det nødvendigvis må være en diamant av den grunn. Bare tenk på Askeladden. Det er mye som kan komme til nytte. Og noe av det kan være ment å bli spikeren i et byggverk, én blant mange. Men tar vi den bort eller lar være å ta den i bruk, så raser kanskje byggverket en dag, selv om det virker stødig nok for de som står utenfor og ser på. Og om det ikke raser, så må noe annet likevel holde vekten til den spikeren vi utelot. Og blir det for mange slike omplasseringer kan det etter hvert begynne å knirke og verke både her og der av for mye vekt på feil sted. Og da ender vi opp med å leve med en skjevhet.

Det handler ikke kun om hva du har, men hvordan du forholder deg til det du har, tror jeg. I det minste er det ofte slik. På mange felt. Slik at for eksempel tolkingen av en opplevelse kan bli helt forskjellig for to mennesker som opplever det samme.  Og det er det ikke alltid så lett å huske. Så vi forsvarer veldig raskt vår egen opplevelse, og forventer at andre skal se det på samme måte. En som tråkker på en stein kan for eksempel si at nå kan jeg ikke gå lenger, fordi jeg fikk vondt i foten av det. Og så forvente forståelse for det valget som da blir en konsekvens. Men en annen kan kanskje oppleve det annerledes, og si at han eller hun var heldig som tråkket på steinen, fordi den var fin, og aldri ville blitt funnet ellers. Og så blir trangen til å gå videre det primære, for kanskje det vil dukke opp flere fine steiner. Smerten i foten blir da ikke til begrensningen som former livet og opplevelsen av det, men derimot til mulighetene som former livet.

Dette med steinen var selvfølgelig en forenkling av tilværelsen, men likevel opplever jeg selv lignende ting hele tiden; det at folk rundt meg tolker en opplevelse på en annen måte enn meg. Og i blant kommer det overraskende på meg at det er slik, fordi jeg ikke kjenner meg igjen i det som blir beskrevet.  Så da har jeg to valgmuligheter. Jeg kan akseptere at det finnes noen som opplever ting annerledes enn meg og bruke krefter på å få dem til å oppleve ting annerledes og mer riktig utifra mine egne vurderinger, eller jeg kan bruke kreftene på å forstå dem og hvordan de opplever ting. Aller helst bør jeg gjøre litt av begge deler, kanskje. Det vil si finne en balanse. Og akkurat den balansegangen er vanskelig, for vi bærer jo alltid også med oss noe vi ønsker å forsvare. Noe som kan bli utfordret ved en annens måte å oppleve ting på. Kanskje bare opplevelsen av oss selv, hvem vi er, hva vi står for, og hvem vi ønsker å bli oppfattet som.

Jeg tenker at vi alle har rett til vår opplevelse. Men at vi ikke har samme rett til alt opplevelsen fører med seg av valg. For valgene vi tar er en helt annen banehalvdel. Og vi trenger ikke alltid å gå inn i en kamp om retten til å eie tolkningen av en opplevelse, eller retten til å formidle dette eierskapet. Noen ganger er det nok at vi lytter, og aksepterer, og ser den som forteller. Selv om det kan være vanskelig.

Og se der, nå har jeg vel skrevet nok for i dag, så jeg avslutter med en liten tekst jeg kom på nå, og som jeg skrev i en periode av livet mitt hvor jeg klarte enda dårligere å være den jeg ønsket å være enn jeg klarer i dag:

Kontinenter formes, hav blir til

Tyngden av svik i magen, blikk inn i framtidens landskap, der maktesløshet møter beskyldningen som stiller meg til veggs, regnskap kreves over alt som ikke ble satt ord på, og valg ikke lenger kan rettferdiggjøres, ikke bør rettferdiggjøres, ikke får rettferdiggjøres.

Mens dattertårer vokser.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Du gråter så store tåra