torsdag 22. oktober 2020

Hvilket liv kan sammenlignes med dette?





Det er en stund siden sist jeg klorte ned noen ord og tanker her på Vannlandet. Pensjonisttilværelsen paret med corona gir jo ikke de helt store opplevelsene å skvaldre om. I hvert fall ikke for meg, som har vært nærmest helt isolert siden i mars. Slik vil det også fortsette å være, til det kommer en vaksine. Null stress det der, nesten. Jeg sier nesten, for enkelte dager blir jo litt tomme. Og da kommer gjerne tanker og følelser en godt kunne sluppet å forholde seg til, poppende fram raskere enn kviser på en pubertal oppkomling.


I går var jeg likevel en tur på atelieret. Nå ble det slik at da koronaen kom, sa jeg opp min plass der. Men jeg har ikke hatt en formell avslutning- og oppsummeringssamtale, før i går. Da tok jeg turen inn til byen, for samtidig å få med meg en utstilling. Litt skummelt var det med tanke på smitte, men jeg var så forsiktig som mulig, og passet på håndvask og avstand. 


Det føltes litt rart å ha denne siste samtalen på jobben. Jeg kjente at det beveget meg. Noe som overrasket meg litt. Men jeg har arbeidet på atelieret siden oppstarten 2004, og har i de 16 årene som har gått forsøkt å være delaktig i både oppturer og nedturer arbeidsplassen har møtt. Det har ført til at jeg på et vis har følt på en form for eierskap og ansvar, i stedet for et sted hvor jeg kun mottar noe. Jeg har med andre ord vært kjapp opp på barrikadene, og har stukket fram hodet både titt og ofte. I blant har nok denne måten å forholde seg til atelieret på, gitt de andre som arbeider der en utfordring. På den annen side har jeg forsøkt å følge opp det jeg tror på, og vært synlig. Jeg kjenner at det er bedre å tenke på det, nå i i etterkant, enn at jeg hadde vært usynlig. Som uføretrygdet er det mange felt hvor en lett blir usynlig og lite verdsatt, men en trenger ikke å finne seg i det over alt. Det trenger ikke å bli identiteten din, om du ikke tillater det selv.


Alt kommer til en slutt, uten at det nødvendigvis blir slutt på alle begynnelser samtidig. Og nå har altså pensjonisttilværelsen min begynt. To år før tiden. Men akkurat de to årene får stå sin prøve. 


Jeg vet at mange som nærmer seg tiden for å gå av med pensjon, kanskje frykter det litt. Kanskje er det slik at arbeidet de har hatt er veldig knyttet opp til identiteten deres, at det å skulle møte samfunn og familie gir usikkerhet i forhold til egen rolle, og om noen i det hele tatt vil ha behov for dem nå. Jeg vet også at mange legger planer, og kanskje tenker de vil fylle tiden framover med saker de aldri fikk tid til tidligere. Slik er det ikke for meg. Jeg frykter ikke tiden framover, og føler ikke jeg mister min identitet. Jeg legger i stedet noe til den. Da jeg ble ufør for nesten tjue år siden, føltes det litt på samme måten. Det var som om jeg fikk en oppreisning for årene med mishandlingen i oppveksten, en oppvekst som ga meg noen utfordringer med på veien andre kanskje slipper. Med overgangen til pensjonisttilværelsen føler jeg at nå har jeg stått i motvinden lenge nok, og har fortjent å kunne senke skuldrene. Å være pensjonist er noe jeg fortjener og ønsker velkommen, det er ikke noe som tvinges på meg.


Når det gjelder det å skulle fylle tiden framover med nye, spennende opplevelser, så er jeg ikke helt der heller. Ikke har jeg råd eller helse til å legge ut på en jordomseiling, og ikke kjenner jeg behov for å lære noe nytt. Jeg opplever det foreløpig som om mitt lille livs tilbud og behov vil være nok (etter koronaen), og at barn, bonusbarn, barnebarn, kjæresten min og venner og bekjente, vil gi meg nok påfyll. Enten møtestedet er utenfor huset mitt eller på nett. 


Samfunnet er fylt med krav til oss. Helt fra vi er små. Vi skal være flinke på skolen, ha de riktige vennene, få en godt betalt jobb, avle passe antall unger, se riktige ut, være vakre og sexy, få innpass i de riktige miljøer og sosiale lag, være superelskere og få superorgasmer, vi skal være virile og ha definerte muskler. Og helst ikke vise noen form for svakhet eller sårbarhet. 


Jeg vil ikke at andre skal definere behovene mine. Jeg vil ikke at pensjonisttilværelsen min skal fylles med nye krav til hvem eller hvordan jeg bør være. Enten kravene kommer fra min egen frykt for ikke å strekke til, eller fra en lettvint idé eller "sannhet" hostet opp av en eller annen i forbifarten. Jeg vil ikke lenger leve opp til kravene fra de nære omgivelsene mine eller samfunnet. Jeg vil ikke presses inn i noe som nok en gang skal være vanskelig å leve opp til, og som samtidig får meg til å føle at noen ser på meg som mindreverdig når jeg ikke strekker til eller velger noe alternativt. Jeg vil velge selv, og være den jeg er på godt og vondt. Ta dagene som de kommer, en etter en. Jeg trenger ikke lenger å rekke noe tog, jeg er allerede om bord. Jeg vil selv bestemme hva som gir meg lykke. Uten at noen skal fortelle meg om en skala der deres egen lykke rager over min. Jeg trenger ikke å klatre opp på et fjell, for å kjenne på noe som kan kalles for lykke. Jeg kjenner lykke når jeg drikker kaffe med kjæresten, eller får en snapchat fra døtrene mine som viser litt av dagen deres, eller med en liten video av barnebarna. Jeg kjenner lykke når jeg lager god mat, og når jeg spiser den. Jeg kjente lykke i går, da jeg var på atelieret, og møtte noen mennesker som har betydd mye for meg over lang tid, og en sorg over avstanden som nå kommer. Mennesker som har fått sin evige plass i den lille kista vi kaller et hjerte. Lykke er ikke noe som kommer i en ren form, ofte er den blandet med sårhet, lengsel, savn etter annet. Jeg tro det gjør den rikere, på samme måte som at søtt er godt, men vi spiser sjelden en pose sukker uten noe annet ved siden. 


En mal på lykke eller tilfredshet er ikke noe jeg vil jakte på å passe inn i framover, det er noe jeg vil ta i mot når det inviterer meg inn, uansett i hvilken form den kommer. Eller som en klok mann sa for mange, mange år siden:


Hvilket liv kan 

sammenlignes 

med dette? 

Jeg sitter stille ved mitt 

vindu og ser løvet falle

og blomstene springe 

ut mens årstidene

kommer og går


(Hsueh-tou, 982-1052)


***





Matbildet viser asiatisk, glasert spareribs, som kjæresten lagde en dag. Det ser enkelt ut, men det smakte rikt. Når hun lager noe godt, får jeg gjerne med meg en porsjon eller to hjem til frysen min, og det samme får hun når jeg lager noe. På den måten får vi stadig nye matopplevelser.


Ha en fin dag.


Bjørn


Dagens link:















  

6 kommentarer: