Jeg synes små gleder er undervurderte.

Hver søndag formiddag piper det et varsel på telefonen min: «Vann blomster». Litt senere på dagen piper det en ny melding: «Vask kåken». 

Nå er det slik, at dette resulterer i at hver søndag vanner jeg de blomstene som fremdeles lever Når det gjelder å vaske kåken, er ikke resultatet like bra. Der blir det sjeldnere jeg tar tak i mitt eget påbud. Men i dag lystret jeg. Så nå er kåken tatt, og jeg har til og med skiftet på senga mi, fjernet dundyna og funnet fram sommerdyna. Så nå er jeg ganske fornøyd.

I blant føles det som om jeg mangler noe å gjøre, i disse isolasjonstider. Men det er selvfølgelig bare tull. Det er nok av ting jeg kunne tatt tak i. Så utfordringen er vel egentlig å gidde. Nå skal det sies at det meste av det jeg skal gjøre krever litt ekstra pga av lungeproblemer jeg har, men ikke alt. I dag satte jeg for eksempel den største blomsten min inn i dusjen og ga den et regnskyll. Det kostet meg ikke mye, må jeg innrømme. Og den ble ganske mye grønnere da støvlaget ble borte. Jeg regner til og med at gevinsten kommer til å vare i mange dager.  Hver gang jeg går forbi blomsten vil jeg en stund framover kjenne på en liten glede. Jeg synes små gleder er undervurderte.

Mens jeg skriver dette, så kommer jeg på at jeg nok glemte å tørke støv noen steder. Som på rammen under skrivebordsstolen min. Og på foten av en stålampe. Jeg gikk heller ikke over alle lister og billedrammer. Jeg glemte sikkert flere steder også. Så om jeg vil, har jeg fremdeles noe å finne på en stund framover. Jeg kunne for eksempel tatt for meg toppen av kjøkkenskapene. Der er det nok et lite samfunn i emning. På den annen side kjenner jeg at jeg er ganske fornøyd med det som allerede er gjort, så vi får se hva det blir til. Det er jo ikke slik at en må være verdensmester i alt en tar tak i. Noen ganger er lagom helt greit.

I morgen skal bilen min på verksted får å få en service. Da kommer faren til barnebarna mine innom og henter den, og leverer den tilbake når den er ferdig. Det er greit med litt hjelp i blant, selv om det ikke alltid er like lett å be om den. Men nå er det jo ikke slik at alt må være så jævlig lett bestandig, noen ganger føles det veldig bra om en har fått til noe som var utfordrende. Som deltagerne i tv-programmet Kompani Lauritzen har fått erfare. En trenger ikke å være med i et slik program en gang. Bare det å vaske kåken kan gi en selv et løft.

Det skjer ellers ikke så mye på min front for tiden. Jeg holder meg inne, og treffer ingen andre enn kjæresten en gang om dagen, om været ikke er for ræva. Da går vi en liten runde i nærområdet hennes, med to meters avstand oss i mellom. Og slik vil det nok fortsette en stund enda, selv om samfunnet rundt meg ser ut til å løsne litt på påbudene. Det funker jo dårlig å skylde på noen andre, om en blir smittet, tenker jeg. Jeg må ta ansvaret sjøl. Og det gjør jeg så godt jeg kan. Jeg håper at du også gjør det. Smitten kommer jo ikke med angrefrist.

En bivirkning av coronakrisen, er for meg at jeg har mindre angst enn til vanlig. Jeg kan kjenne på bekymring, men det er ikke det samme som angst. Jeg ville kanskje likevel tatt en liten dose angst, bare for å kunne gi barn, barnebarn og kjæresten min en klem, kjenner jeg. Men en kan jo ikke få alt.

Dett var dett, ha en fin dag, og ta vare på deg sjøl.

Det øverste bildet viser min nydusjede blomst, nummer to viser en ny kompis jeg har fått, nummer tre viser den mest vanlige utsikten min for tiden, og det siste bildet et maleri jeg fant på nett. Det har tittelen «Isoliering Tag 32», og er malt av Philippe Hérard.

Dett var dett, ha en fin dag, og ta vare på deg sjøl.

Bjørn

Dagens link: