I disse coronatider.

Det er onsdag. Det fant jeg ut ved å sjekke kalenderen. Noe jeg måtte gjøre, fordi dagene flyter litt over i hverandre nå, så det blir vanskelig å skille dem. I seg selv kanskje ikke et stort problem, men heller et lite symptom - på noe - kanskje kjedsomhet, ørkesløshet, whatever.

Å sitte isolert er jo litt kjedelig. I hvert fall er det ikke spesielt spennende. Heldigvis er jeg så gammel at jeg har lært meg at å kjede seg ikke er så veldig farlig, selv om jeg er litt ute av trening. Da er det nok langt verre for de unge, som er mye mer vant til stimuli og mindre vant til stillhet. Selv oppdaget jeg tidlig stillheten. For eksempel bodde jeg i ungdommen et par år i ei hytte langt inne i en skog. Første tiden kun sammen med et par polarhunder. For å fylle tiden da, måtte jeg aktivere meg selv. Vel hadde jeg ei venninne som besøkte meg fra tid til annen første tiden, men så skar det seg. Etter en stund flytte ei annen jente inn hos meg, men også det skar seg. Så det var egentlig ganske vanskelige år for meg der inne i skogen, selv om det å bo slik isolert også hadde sine fordeler. Jeg kunne for eksempel bruke naturen ganske mye. Ulempen var at det var vanskelig å komme seg på en jobb. Jeg måtte gå fem kilometer for å komme til nærmeste buss.

Grunnen til at dette poppet opp i hodet mitt nå, var at en bekjent plutselig sendte meg noen bilder fra den tiden, i forbindelse med greia på Facebook hvor en skal legge ut ungdomsbilder av seg selv. Og det var koselig, her jeg sitter isolert. Selv om det også satte i gang mange følelser i meg, fikk jeg i hvert fall litt annet å tenke på enn corona. For jeg tenker en del på coronanen nå, må jeg innrømme. Kanskje spesielt fordi jeg jo ikke er ung lenger, pluss at helsa og underliggende sykdommer forteller meg at jeg kanskje vil slite kraftig om jeg smittes. Så nå er jeg fullstendig isolert. Jeg har ikke vært på butikken på ei uke, og må forsøke å innordne meg med hjemlevering når jeg etter hvert går tom for mat og medisiner. Hvor lenge jeg må være isolert, vet jeg ikke. Kanskje til det kommer en vaksine. Men det kan jo ta lang tid. Enkelte påstår at det kan ta opptil ett og et halvt år. Men folk påstår jo så mye for tiden. Noen sier én ting, og andre sier noe helt annet. Så jeg får bare ta en dag av gangen, følge de råd som myndighetene gir, og forsøke å ikke fantasere eller krisemaksimere for mye rundt tiden framover. I seg selv en utfordring, siden jeg er mye overlatt til tankene mine nå. Men heldigvis har jeg tv og internett til å avlede meg, og jeg kan snakke med folk på Facetime, telefon eller bare sende en melding.

Når det kommer til tanker, så er de ikke så lette å holde styr på helt på egenhånd. Selv våknet jeg etter to timer i natt, og så satte kverna i gang. Så da var det bare å stå opp. Men det går bra. Jeg kan sove senere. Akkurat når det måtte passe meg. Sånn sett blir jeg mye som ei katte nå, purr, purr.

En ting jeg har tenkt litt på i denne tiden, er Spanskesyken. Den kom i 1919, og det anslås at  i Norge døde rundt 15000. I dag står vi nok bedre rustet. Vi har bedre medisiner og vet mer om virus enn de gjorde da. Men en av dem som døde den gangen i hine dager, var min ene oldemor på morssiden. Og det er rart å tenke på, synes jeg - at nå, flere generasjoner senere, risikerer jeg også å dø av et virus. Noe jeg selvfølgelig håper jeg ikke gjør, men håp i seg selv hjelper jo ikke så mye, så derfor må jeg altså ta noen riktige valg og utholde isolasjonen. Antagelig ganske lenge. Selvoppholdelsesdriften er sterk, kjenner jeg. 

Selv om min oldemor døde, så overlevde resten av familien hennes - Oldefar, tre døtre og en sønn. Etter hvert fikk så de barn, og det fortsatte til min generasjon, videre til mine egne barn og barnebarn, og det vil fortsette videre etter det også. For slik er naturen, den bare kjører videre, corona eller ei, spanskesyke eller ei.

Jeg skulle ønske jeg hadde noe jeg kunne si som gjorde dagene dine lettere nå, et lite vidundermiddel, men det har jeg ikke. Så jeg bare pludrer i vei, og kanskje tar disse ordene deg i hvert fall bort fra noen andre tanker i et par minutter i det minste. For jeg vet du tenker. Jeg vet du tenker og føler mye nå for tiden. Kanskje at du er bekymret også. Selv om enkelte ser ut til å ta veldig lett på ting. Og det er jo greit, men det er ikke greit om en driter i rådene som gis, og flyr rundt og smitter gud og hver mann. Litt tålmodighet og utholdenhet bør en kanskje satse på  i denne tiden, og kanskje til og med klare å hoste opp et snev av empati. Selvfølgelig i armkroken eller en i en serviett, men likevel.

Nå skal ikke jeg skrive mer i dag. Dette var mest for å fylle tiden min med noe annet enn tv. For det blir mye tv nå. Veeeeldig mye. Å spille Ludo med seg selv er jo ikke spesielt spennende.

Det øverste bildet viser oldemoren min, de neste viser hytta og skogen jeg bodde i, og det siste hvordan jeg så ut på den tiden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Jeg har sett mye Family Guy den siste uka, og blant annet innslagene med Conway Tvitty er bare helt hysteriske.:)