God jul.

Så var det jul igjen. Eller nesten, da - det er bittelillejulaften. Og folk drar kredittkortene så svitåka legger seg over handlesentrene. De samme handlesentrene som har navn som Gullgruven, Lagunen og Oasen. I hvert fall her i Bergen. Jeg regner med at de har tilsvarende navn andre steder også. 

Hos meg er det meste ferdig nå. I år startet og endte julepynten med en syvarmet i vinduet. Jeg bor jo alene, og i år får jeg ikke julebesøk, så da gidder jeg ikke å plukke fram ting og tang. I stedet pynter vi hos kjæresten min. Og der er nisser, kongler, lam, krybbe og tre vise menn kommet på plass. Alt som gjenstår er treet, som vi pynter i morgen, akkopagnert av gløgg og pepperkaker. Julegavene er handlet inn og blitt pakket i kulørt papir, og det som skal til andre kanter av landet er sendt i posten. Forhåpentlig vis kommer det fram. Helst i tide.

Når det gjelder julemat, så blir det kjøtt. Jepp, ikke noe i vegansk her. Kjøttskammen får vente. Likene av sauer og griser og klippfisk er handlet inn og skal tilberedes, etes og nytes. Slik vi pleier å gjøre det i jula. Tradisjoner står sterkt. Sånn er det bare. Så jeg rygger skrikende og klorende inn i framtiden mens jeg tviholder på både det ene og det andre jeg påberoper meg å ha rett på.

Mens jeg venter på julaften, er det vanskelig å ikke tenke på tidligere julefeiringer, selv om jeg forsøker å hoppe over de som var i barndommen. De var ikke spesielt gode. Ofte endte de med litt for mye alkohol, med derpå følgende drama, skrik og skrål, men minnene mine er heldigvis litt diffuse. De blander seg sammen med hverdagsdramatikken. Samtidig forsøker jeg å glemme at en bestefar døde på en lillejulaften, og at min mor ble begravet på en annen lillejulaften. De ligger i samme grav som min bestemor, ved Heggen kirke utenfor Vikersund. Mine to andre besteforeldre ligger i Åmot, en mils vei unna. Der ligger også far min. Begge steder er utenfor rekkevidde for meg, siden jeg bor i Bergen. Så noe kirkegårdsbesøk blir det ikke i jula. 

De gode juleminnene mine begynte å lagre seg i de små grå først da jeg selv fikk barn. Men bedre sent enn aldri. Nå har ungene mine flyttet ut og fått egne familier, men likevel synes jeg jula er ganske grei nå for tiden, selv om jeg ikke er så glad i styret i framkant. Best er den når ungene er hjemme sammen med barnebarna mine, men det blir ikke hvert år, siden de bytter på å være hos moren og meg på julaften, pluss at de også feirer med svigerforeldre som har kommet til. Min yngste bor i tillegg et annet sted i landet nå. Men jula består jo av mer enn julaften, så da samles de som kan gjerne litt i romjula. Og de som ikke kan, møter vi til neste jul.

I år skal kjæresten og jeg feire både julaften og førstedag hos moren hennes og mannen. Der har vi vært før, så det vet vi vil bli bra. Ikke noe bråk eller tumulter, men stille og fredelig. 

Jeg er ikke alene om å ha opplevd vanskeligheter i forbindelse med jula. Rundt om kring i vårt landstrakte finnes det både voksne og barn som vil få oppleve at julaften ikke blir til et godt minne for framtiden. Gjerne på grunn av rus. Hva en skal gjøre med det, vet jeg ikke, men en får vel henstille til de voksne, og be dem tenke seg litt om. Noe som antagelig er bortkastet, men en må jo forsøke. Om du føler du Må ha en liten akevitt til ribba, så la det bli med det. Du trenger ikke å bøtte nedpå i mengder. Om du trenger mengder, så ta med deg et telt og dra til skogs på lillejulaften, så kan du ta grøftefylla der, langt fra folk. Der kan du hyle og spy og krangle med en granstubbe så mye du vil, uten at ungene dine må lide under uvettet ditt.

Dett var dett, dagens blogg går mot slutten. Takk til dere som leser det jeg tenker og skriver, til dere som deler på FB og til dere som kommenterer. Og så må dere ha den beste jula noensinne.

Det øverste bildet viser Heggen kirke ved roten av Vikersundbakken. De andre ble tatt da jeg kjørte over fjellet før jul for et par år siden.

Bjørn

Dagens link: