Det er søndag, og slik mitt til tider rutinepregede liv har utkrystallisert seg i det siste, betyr det noen ord her på Vannlandet. Dagen startet ellers som den bruker, med litt enkel frokost og nyheter på dataskjermen.
Jeg bruker mye tid på å lese nyheter. Både via aviser og sosiale plattformer. Akkurat hva jeg klikker mest på, er jeg usikker på, men jeg er frustrert over hvordan regjeringen herjer med de små i samfunnet, så pekefingeren brukes heftig på musa når slike saker dukker opp. Og det gjør de jo hele tiden. Samtidig er det jo en del klikkåter som lurer meg i blant, selv om jeg ikke går inn på saker og ting bak betalingsmur, som gjerne lover superorgasmer eller andre former for lykke du kanskje ikke visste du savnet en gang. Enten det gjelder sex, penger eller det å bli frisk av en lidelse. Stort sett er ting av denne sorten likevel selvfølgeligheter eller svada, som en voksen mann som meg for lengst har fått med seg, eller ikke ønsker å bli påtvunget.
Jeg klikker heller ikke så ofte på små videosnutter der overskriften starter med ting som: «Se hva han gjør etter dette». For klikker jeg på det, må jeg ofte gjennom en reklame først, og det spesielle som overskriften gjerne lover, er stort sett ikke interresant nok til at jeg kan rettferdiggjøre å brukte tid på det. Jeg hater reklame, i hvert fall den delen som lyver åpenlyst, og som presser seg fram der jeg ikke vil ha den. Og aller mest hater jeg reklamer for pengespill.
Om jeg oppdager noe som handler om kunst på min reise gjennom internetts landskap, så er jeg derimot ganske villig til å klikke på det. Derfor fikk jeg for eksempel med meg at mannen som fant et verdifullt maleri på Fretex, ikke var fornøyd med prisen han selv fikk for det på en auksjon.
Det er mye folk putter i boksen kunst. Selv tenker jeg det er helt greit, og så får vi i stedet for å diskutere hva som er kunst, heller diskutere om det er god eller dårlig kunst som vises. Og det er klart det finnes dårlig kunst. Noe er så langt ned på skalaen som det er mulig å komme, mens noe stiger til topps og legger seg til å glitre der. Men det meste legger seg et sted i mellom. Og kanskje er det i blant nok for en selv å forholde seg til om en liker noe eller ikke. Det åpner for et spenn både for kunst og for folk, og spenn er bra. Ofte langt bedre enn at ting skal være for en elite. Det elitistiske har en tendens til snevre ting inn, og gi en noe uoppnåelig å strekke seg mot, samtidig som det forteller at du ikke er bra nok. Folk må selv få velge om en vil ha et anerkjent kunstverk, elg i solnedgang eller fargerik drit på stueveggen sin. Frihet til å velge er konge.
Selv har jeg arbeidet med kunst i mesteparten av mitt voksne liv, og har vært innom mye forskjellig. Fra keramikk til maleri, tegninger og installasjoner. Mye av det jeg har skapt, kan jeg i ettertid se det finnes mangler ved. Men noe er jeg også glad i, og litt holder en standard jeg er fornøyd med. Så bildene jeg legger ved teksten i dag viser litt av det jeg er ikke skammer meg over. Samtidig legger jeg ved en video, som viser et intervju som ble gjort med meg, etter den siste utstillingen jeg holdt. Sett gjerne av litt tid til å se den:
I den nevnte utstillingen viste jeg abstrakte malerier. For første gang. Alle områder jeg har beveget meg inn på, har jeg hatt et første møte med. For slik er det jo med så mye i livet. Enten det er et møte med kunst, kyss, en forelskelse eller et ligg - alt har sin jomfrutur, som en sier. Men en sier jo så mangt, og kaller ting så mangt. Ikke all kunst er noe mer enn keiserens nye klær, mens alt som kalles en spade handler likevel ikke om spader, for å bruke Listhaug som eksempel. I stedet handler det om helt andre ting. Men så lenge du pakker det inn i løfter om nirvana eller frykten for helvete, så står folk ofte i kø for å tilbe idiotiske ytringer eller den som kom med dem.
Selv om det heldigvis er et mindretall som biter på Frp sin retorikk og populisme, er det mange nok til at den får plass i media og på sosiale plattformer. Skroller en ned til kommentarfeltene, ser det kanskje ut til at Norge flommer over av mennesker med fremmedfrykt eller hat, og at det er innvandrere som har skyld i alt. Men det er nok en illusjon. Det er bare det at de roper så høyt og så ofte og er så gjerrige, selvsentrerte, sinte og ondskapsfulle. Folk flest er nok av en helt annen støpning, har et helt annet fokus enn Listhaugs spader, de har helt andre verdier.
Folk er forskjellige. Selv har jeg en uføretrygd. I tillegg har jeg tidligere fått bostøtte, jeg fikk hjelp til å kjøpe en bil siden lungene mine nesten ikke fungerer lenger, og hjelp til å drifte en bil. Jeg har dessuten cøliaki, så jeg fikk også hjelp til det dyre kostholdet den lidelsen krever. I dag er bostøtten borte. Da bilen ble gammel og streiket, fikk jeg ikke støtte til ny. Støtte til glutenfri kost og hold av bil har det også blitt kuttet i. Så økonomien min er nå så trang at jeg må være ganske forsiktig med å bruke penger på noe utover det aller nødvendigste. Og tro meg, det var ingen innvandrere som tok fra meg dette. Det var regjeringen. De samme folkene som selv bestemmer sin egen lønnsforhøyelse. Akkurat det er det ingen vits i å diskutere en gang. Det er regjeringen som tar fra de som har minst, og gir til de som har mest. Tror du på noe annet, så har du et problem med hjernecellene. Samtidig er det regjeringen som styrer det meste av alt annet også. Det er ingen innvandrere som saboterer klimamål, de gir ikke tilskudd til folk med med nok penger slik at de kan kjøpe en Tesla litt billigere enn det i utgangspunktet ville kostet, de startet ikke politireformen eller legger ned sykehus og fødehjem. Ikke krever de bompenger, ikke setter de prisen på bensin, ikke øker de momsen, ikke gir de store kjeder kontroll over matvarehandelen og gjør Hagen og co. rikere og rikere. I det hele tatt er det veldig lite flyktninger og innvandrere velger for deg og meg. De bygger ikke vindkraftmøller, gir ikke EU eller store utenlandske selskap kontroll over naturresursene våre, stjeler ikke beitemark fra samene eller dumper gruveslam i fjordene våre, og ikke profitter de på å selge våpen til krigsherjede områder. Selv om de blå-blå hele tiden har fokus på dem og forsøker å få det til å se ut som om de er det største problemet vi har her til lands ved siden av syke og pensjonister. At det blir trøbbel av at mange fattige folk utenfra samles i egne bydeler samtidig som tilbud til ungdom har blitt rasert, så er det likevel ikke innvandrere som nekter innvandrere jobb, framtidsmuligheter eller verdighet. Det er samfunnet Norge. Og vi vet hvem som styrer Norge for tiden. Det er de vi har valgt fram via stemmeurnene. Men å ha fokus på innvandring og flyktninger er jo et greit grep for å få folk til å glemme andre ting en kunne stille spørsmål ved. I stedet for at de faktisk gjør noe med det som kan være en utfordring.
Over til noe mer hverdagslig. Ofte legger jeg ved en matoppskrift her på Vannlandet. Denne gangen har jeg ikke noe veldig spennende å by på, men i går landet jeg en barnevennlig fiskesuppe/gryte. Den hadde relativt tykk, hvit ostesaus (ca tre liter) som base, og jeg puttet oppi en pakke gulrøtter, to blomkål, et par cm finhakket ingefær, en stor purre og tre frosne blokker med sei og torsk (ferdig tint, billigste sort). I den rekkefølgen, slik at gulrøttene fikk koke lengst. Krydderet var salt, pepper, buljongterninger og en knivsodd chilikrydder (type sterk, fra innvandrerbutikk). Om en liker det, kan en også ta å strø litt Chili Explosion over hver porsjon. Det setter en spiss på det.
Suppen smakte slett ikke verst, og det ble 13-14 porsjoner. Dvs at hver porsjon koster et sted mellom tjue og tretti kroner. Og det er jo ikke verst for en middag.
Suppen smakte slett ikke verst, og det ble 13-14 porsjoner. Dvs at hver porsjon koster et sted mellom tjue og tretti kroner. Og det er jo ikke verst for en middag.
Sånn, dette var vel nok å lese for deg i dag. Samtidig føler jeg på min side at jeg har skrevet nok også, så da avslutter jeg like godt her. Ta vare på de gode tingene i livet dit, for de finnes. De finnes selv når du sliter med livet og hverdagen og lett glemmer det du har i tillegg til utfordringer. Gi de gode tingene litt rom til å puste, så blir de synlige for deg igjen. Ikke la deg forlede til å tro at alt som ser ut som gull er gull, at spader alltid er spader, tro ikke alt du hører fra de som er satt til å styre landet, og husk å tenke selv.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar