Så var det søndag igjen. Frokosten er inntatt, blomstene vannet, nyheter lest, så da får jeg hakke ned noen ord her på Vannlandet. Det blir helst på søndagene jeg skriver nå for tiden. For noen år siden kunne jeg i perioder skrive nesten hver dag, men ting forandrer seg. Sånn er det bare. Noen ganger til det bedre, andre ganger til det verre. Blant annet blir man eldre, og det kommer jo med noen forandringer. Det samme skjer når en er ung. Da flytter en kanskje hjemmefra. Og det er en stor forandring. Så kommer det jobb, unger, hus og heim. I hvert fall for noen. Om du da ikke er mann og tilhører gruppen som som kaller seg Incels. Gjør du det, så er det fordi ingen ligger med deg. Og det blir det jo lite barn av. Til gjengjeld blir det mye bitterhet, har jeg forstått. Og det er jo også en forandring. I det minste om en tidligere var positiv til framtiden. Noe mange av oss jo er, når vi er unge.
Nå er det ikke kun unge menn som ikke får seg et ligg. Det gjelder heller ikke kun enslige. Også i etablerte forhold kan dette med ligging bli en utfordring. Her er en artikkel om et ungt par, der det er kvinnen som ikke får dekket denne delen av et forholds potensiale. Og det er jo trist, for dem begge, egentlig. For det ligger jo en årsak bak det hele. Det gjør det alltid. Uten at vi i den nevnte artikkelen får vite hva som er det egentlige problemet, de ser ikke ut til å vite det selv en gang. Vi får kun vite om konsekvensen av det.
Det er ikke kun yngre folk som opplever forandringer. Selv er jeg godt voksen, og sliter i dag med diverse helseplager. Og selv om mange av dem har kommet sigende på i et langsom tempo, til de i dag har blitt det som nå er vanlig for meg, så kjenner jeg jo at ting har forandret seg fra da jeg var ung. For hukommelsen har jeg ikke mistet. Da jeg var ung, løp jeg for eksempel, kan jeg huske. Både i konkurranser og til daglig. Skulle jeg et sted, så løp jeg. I dag løper jeg ikke. Jeg går heller ikke så mye. Da jeg kom sammen med kjæresten min for tretten år siden, gikk vi ofte turer i fjellet. Det gjør vi ikke lenger. Lungene mine henger ikke med til den slags nå. Så der har vi en forandring som merkes. I dag må jeg sette ned tempoet etter tjue meter om jeg går på flatmark. Og det å gå i et tilnærmet rimelig tempo og snakke samtidig, er vanskelig. Heldigvis har jeg en liten bil. Men det ligger jo forandringer og venter angående bilkjøring også. For bensinprisene stiger. Det siste er at de grønne vil øke bensinprisen med 5 kroner literen. Det vil føre til en merkbar forandring. Det vil påvirke økonomien min, som er trang fra før, siden jeg lever på en ganske liten uføretrygd. Og når økonomien forandres, kommer det flere forandringer. Få av dem til det gode.
Om tre år blir jeg pensjonist. Kunstnere får sjelden en giga-pensjon, så da blir økonomien enda trangere for meg enn den er i dag. Kanskje vil det også bli et krav om å kjøpe el-bil. Men det koster jo penger. I tillegg bør du vel helst ha en lader hjemme for at det skal fungere praktisk og økonomisk, og det vil bli vanskelig å få til her jeg bor. Så da må jeg ty til bensinen for å komme meg ut av huset, selv om den føkker opp økonomien.
Nå er det ikke slik at dette med fortid, framtid, liv og død, er det eneste jeg tenker på. For heldigvis klarer jeg også å være til stede her og nå. Jeg liker bare å se ting i perspektiv. Og jeg arbeider jo med kunsten min, jeg samtaler med kjæresten min, kolleger, barna mine og barnebarn. Jeg lager meg mat, og spiser den. Noen ganger liker jeg den også. Jeg følger årstidene, hater vinter, jeg leser og ser ting på tv som utfordrer eller bekrefter meg og mitt, jeg lever og føler at jeg utvikler meg fremdeles. Og akkurat dette siste er viktig for meg. Det å ikke kun se etter de tankene og de verdiene som etablerte seg i tidligere år for å definere meg selv, men forsøke å utfordre dem og finne nytt. Livssynet, tilværelsen og samfunnet må ikke være slik det en gang var for å ha en verdi, selv ikke for oss som har levd noen år. Alt var ikke bedre under krigen. Verden blir ikke bedre av å lenke kvinner til kjøkkenbenken. Bruce Springsteen er ikke det beste som har skjedd innen musikken, Munch er ikke det eneste som er bra innen billedkunst. I stedet kommer det stadig noe nytt. Noe dårlig, men mye bra, som krever nye tiltak, nye tanker, ikke gamle løsninger. Og slik er det på de fleste felt, rundt oss, i mitt liv, og i ditt. Vi må ikke glemme å åpne øynene litt fremdeles. Ikke kun rette blikket inn mot selvrettferdigheten i vårt indre. Vi bør søke litt mot horisonten, forsøke å se noe mer enn vår egen navle, i stedet for å tviholde i brygga der vi en gang la til kai. Selv om vi alle trenger noen påler vi kan holde oss fast i fra tid til annen, trenger vi ikke å kjøre dem gjennom hjertet og inn i stein.
Det søndag, ute skinner sola. I uken som har gått, har jeg vært med på å sette opp en utstilling sammen med gode kolleger, jeg fått brent noe keramikk, som jeg ble rimelig fornøyd med, og i går lagde kjæresten og jeg selv en god middag. Så ting skjer. Her og nå. Dagene kommer fremdeles med gleder, de kommer med utfordringer der jeg får bruke den kunnskapen jeg har samlet opp gjennom årene, og de kommer med mulighet til å samle ny kunnskap. Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet, sier Stig Johannson. Og han har vel et poeng der. Men folk sier jo så mye, og nå har vel jeg fått sagt mitt for nå.
Bildene viser litt av keramikken fra forrige uke, og middagen fra i går: Kylling Kung Pao, og stekt kinakål med chili. Oppskriftene finner du her. Og her.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link. Dette har du kanskje ikke hørt før:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar