tirsdag 12. februar 2019

Åpne dører og brente broer.





Livet er fullt av dører. Noen går det an å åpne, noen truer med å lukke seg, og noen andre er stengt for alltid. Blant mine dører, er for eksempel den som leder til det å bli god til å løpe fort eller løfte tung nok stengt. Såpass må jeg innrømme. Det betyr ikke samtidig at alle andre dører er stengt, selv om en kan føle det i blant. For eksempel i forbindelse med en livskrise. 

Eksempel på livskriser som lukker noen dører, kan være det å bli arbeidsløs, eller oppleve et samlivsbrudd. Andre livskriser kan kobles til det å bli skadet, eller syk. Blir du syk, og kanskje må innse at du må leve med sykdommen lenge eller for alltid, så kan det stenges noen dører. For mitt vedkommende kom jeg til et punkt i 2000, hvor ting ble for vanskelige å takle, og det endte med at jeg måtte legge ned keramikkverkstedet jeg hadde drevet i mange år. Da trodde jeg at det å drive med kunst var en dør som hadde blitt lukket for godt. Men slik ble det ikke. For jeg fikk plass ved nyoppstartede Galleri VOX, og har nå vært der i snart femten år. Galleri VOX er et fellesverksted for kunstnere og kreative mennesker som har falt ut av arbeidslivet. For å få innpass, må du ha en uføretrygd grunnet psykisk sykdom. Selv kvalifiserte jeg pga angst og tilbakevendende depresjoner. Men jeg kunne godt hatt en tyngre diagnose, og likevel fått plass. Ett av kravene er likevel at du må kunne fungere i et arbeidsfellesskap.  



I årene som har gått siden jeg startet å jobbe ved VOX i 2004, har jeg gjort mye rart, og har som de andre medlemmene i VOX, hatt en god del utstillinger. Nå har jeg en ny utstilling på gang, og denne gangen er det keramikk det gjelder. Døra inn til keramikkverden/pottemakeriet trodde jeg var stengt for godt, men neida, for et halvt år siden forsøkte jeg meg på dreieskiva igjen for å lære noen av mine kolleger litt om teknikken, og det var såpass morsomt at jeg fortsatte etterpå med å utvikle nye og egne ting. Og i mai blir det utstilling. Hva jeg skal gjøre etter det, har vært litt usikkert. Lenge tenkte jeg å arbeide mot en ny maleriutstilling igjen, men nå har jeg begynt å tenke grafikk. Grafikk har jeg aldri forsøkt meg på. Ikke på alvor. Jeg har som mange andre skjært noen linjer på en linoleumsbit og laget et slags trykk, men jeg har som sagt ikke tatt det på alvor, og forsøkt å utvikle det. 




Å åpne grafikkdøra er litt skummelt, kjenner jeg.  Jeg må jo lære meg et helt nytt fag igjen. På den annen side så er det pirrende også. Teknikken jeg tenker å fokusere på, kalles drypoint. Og den teknikken handler om å risse i ei plate en etterpå trykker med. Jeg kunne arbeidet med linoleum eller tresnitt også, eller silketrykk, men jeg tror drypoint vil passe meg bedre, siden den teknikken minner mer om tegning enn de andre mulighetene atelieret byr på. Og tegnet har jeg holdt på med  mesteparten av livet.



Å åpne nye dører er gøy, men også skummelt. For en vet ikke alltid helt hva en finner på andre siden. Det kan lede til utfordringer som blir vanskelige å stå i, og en kan risikere å gå på et nederlag. Alt kan jo ikke planlegges eller forutsees. Men det å ikke åpne de dørene en ser foran seg kan også by på problemer. For eksempel i form av at livet blir litt stusselig, og kanskje mer innskrenket enn det behøver å være. Likevel, noen ganger vet en at på baksiden av ei dør vil en kanskje møte demonene i sitt eget liv. En kan møte scenarioer som minner om noe en ble utsatt for en gang, og en kan møte mennesker som ikke har ditt beste i fokus. Og da får en gjerne to valg. En kan velge å stå i det, og kanskje oppnå en form for vekst, eller en kan gå tilbake gjennom døra igjen, lukke den bak seg, for å søke tilbake til tryggheten en hadde tidligere. Om den tryggheten da finnes der lenger. Noe som ikke nødvendigvis er sikkert. For alle forandrer seg, til og med en selv, og klokka kan aldri skrus tilbake. Har du først fått smake sjokolade, så vet du hva det er.  Så det en tidligere opplevde som godt eller trygt, kan plutselig bli for eksempel tomt i stedet, om en går tilbake til det. Og selv om tomt i blant kan forveksles med trygt, er det to helt forskjellige ting. Et liv som comfortably numb er ikke nødvendigvis noe å hige etter. 





Jeg tenker at du også har noen dører i livet ditt. At du kanskje må erkjenne at du står i en gang med synlige dører på begge sider. Kanskje har du stått der lenge mens du selvmedisinerer deg på ett eller annet som skal dempe følelser du ikke liker, som litt for mye sprit, vasking, trening eller what ever. Kanskje har du åpnet noen av dørene du er i stand til å se og stirret utfordringene i hvitøyet, kanskje har du kun hatt fokus rettet mot enden av gangen langt der framme i halvmørket, eller stått med ryggen til og bare sett bakover, slik at du ikke er i stand til å se annet enn brente broer. Hva vet jeg. For de fleste av oss er det vel litt både òg. Vi forsøker å navigere i de landskapene vi har rundt oss så godt vi kan, blant de mulighetene og begrensningene som ligger der, blant de menneskene vi møter på vår vei, mens vi samtidig forsøker å forholde oss så godt som mulig til de følelsene som oppstår i oss, og de verdiene og normene vi ønsker å leve etter. Ikke den letteste jobben i blant, men igjen, det finnes ikke så mange gode alternativer. 




Bildene som følger dagens Vannland er ting jeg har laget mens jeg har arbeidet ved Galleri VOX. Det to øverste, viser et slags fat jeg holder på med i disse dager. De japanske tegnene betyr Ikigai, som igjen betyr noe slik som En mening med livet. 

Ikke alle opplever å finne mening på de samme feltene. Meningen knyttet til det å lage et slikt fat, er derfor ikke nødvendigvis den samme for meg som for deg. Kanskje du opplever det som meningsløst å sitte og lage ting i leire mens verden går av skaftet rundt oss, og enda mer meningsløst å lage noe slikt som på bildene og så kalle det et fat, fordi du har sett fat før, og mener du vet noe om både funksjon, tradisjon og hva som er pent eller ikke. Mens jeg mener at leirebiten vil passe til å ha for eksempel sushi på, og at det er mening god nok for et fat. Og for meg.



Det er mye en kan finne mening i. Noen finer mening i en Gud, andre i naturen. Noen finner mening i kjærlighet til de nære og kjære eller til tingene rundt oss, mens noen finner meningen i å klare ett steg til i dag, og kanskje ett i morgen også. For meg gir i tillegg det å arbeide med kunst en mening, og en grunn til å stå opp om morgenen. Selv om verden rundt meg ser ut som den gjør, selv om mennesker er som de er. Og jeg tenker at når denne muligheten av en eller annen grunn forsvinner, forsvinner mye annet samtidig. Så før den dagen kommer, bør jeg begynne å lete etter nye dører. Jeg vet de er der, jeg må bare få øye på dem.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar