Til Lags aat alle kann ingen gjera.

I dag skal vi feire bursdag hos oss. Sønnen til kjæresten min har blitt atten år, og det må jo markeres. Så nå blir det kaker og selskap og det som hører med. Selv skal jeg bake «Det søte liv kaken». Egentlig ville jeg bake en gulrotkakekake, men den nevnte søte er visst en favoritt hos bonussønnen min, så da får han få den han ønsker seg. Jeg trenger jo ikke å være vanskelig på det området. Det finnes nok av områder ellers i livet hvor jeg kan være vanskelig. Det skal ikke stå på det. Selv om jeg stort sett prøver å ikke være vanskelig. Det er jo ikke noe gøy å være det. Likevel, noen ganger er det ikke til å unngå, selv om jeg ikke ønsker det. For det er jo ikke jeg selv som skal definere om jeg er vanskelig eller ikke. Den definisjonen kommer gjerne fra noen annen. Og andres følelser, vilje eller syn på ting kan jeg ikke ha kontroll på.

Jeg vet ikke om bonussønnen min synes jeg er vanskelig. Selv føler jeg at vi går fint sammen. Men jeg har vært en voksenfigur i mesteparten av livet hans, så selvfølgelig har vi ikke alltid vært enige om alt. Slikt hører med. Jeg er jo ikke kameraten hans, jeg er bonuspappaen. Jeg trenger derfor ikke å bli likt, bestandig, jeg trenger å gjøre det som er riktig. Så slik har det vært med mine egne barn også. Jeg er og har vært venn med dem, men ikke en kamerat, jeg er og har vært pappa.  Så i blant har jeg selvfølgelig vært vanskelig og upopulær, og har ikke forstått noen ting, i både egne barn og bonusbarn sine øyne, men det lever jeg godt med,  i dag. Selv om det til tider har gjort vondt  for meg å for eksempel sette grenser, når jeg ser de blir fortvilet over å bli konfrontert med seg selv og valg de tar, eller ikke å få viljen sin. 

Ikke alle kan få viljen sin bestandig. Ikke jeg, og ikke du. Men vi kan alle forsøke å gjøre det beste ut av ting vi må stå i. Det beste for oss selv, og det beste for dem rundt oss. Det betyr at vi i blant må opp på en barrikade eller to, og at vi kan utsettes for kraftig skyts der vi står. Slik det gjerne blir, når viljer har forskjellige mål. Så da får en kjenne litt på magefølelsen, og forsøke å navigere blant følelser og fornuft, mens man samtidig forsøker å se litt lenger enn til egen navle og egne behov. Det finnes alltid noen kamper en samtidig kan ta for andre, der de kanskje ikke helt fikser det selv, av en eller annen grunn.

Til Lags aat alle kann ingen gjera;

det er no gamalt og vil so vera.

Eg tykkjer stødt, at det høver best

aa hjelpa den, som det trenger mest.

Verset er av Ivar Aasen. Resten kan du lese her.

Å forsøke og hjelpe andre, kan godt hjelpe deg selv også. Det er ikke slik at verdien av hjelpen blir mindre kun av at det hjelper deg selv i tillegg. Det ligger ingen motsetning der. Hvis jeg kunne hjelpe denne verdens insekter, som visstnok holder på å dø ut, ville jeg samtidig hjelpe meg selv. Men det forringer jo ingenting av min hjelp, skulle en mene. På samme vis hjelper en ofte seg selv om en setter grenser for andre, for eksempel barn. Fordi de på den måten kanskje lærer seg dette med sosiale ferdigheter, regler, forholde seg til andres grenser, og kanskje også det å sette noen selv. Det betyr ikke samtidig at verken de eller jeg liker grensesetting bestandig, men det burde ikke være det som styrer en far eller mor. På samme vis som at tydelighet blant voksne, ikke bør unngås voksne i mellom, selv om noen ikke liker den.

Selv opplever jeg stort sett at tydelighet fra min side blir godt mottatt, blant voksne. Selv fortrekker jeg også tydelighet fra andre. Det gjør det enklere å forstå noen, og det igjen gjør dem tydeligere som mennesker. Det betyr ikke at jeg samtidig automatisk liker det tydeligheten handler om, men det er et annet tema. Tydelighet gjør folk enklere å forstå, og enklere å forholde seg til, selv om det kanskje samtidig synliggjør uenighet, forskjellige agendaer og motiver.

Selv lærte jeg lite om grenser som barn. I stedet lærte jeg mye om egen og andres grenseløshet, straff, vold, redsel, trusler og brente broer. Men det ga meg ikke redskaper til verken å sette grenser for andre eller for meg selv som jeg kunne bruke. I stedet lærte jeg at jeg sto alene, at jeg ikke var elskbar, og at ingenting i livet var fast eller forutsigbart. Så denne delen med å sette grenser for meg selv og andre, har jeg måttet forsøke å lære meg selv i voksenalder, og forsøker fremdeles å finne ut av.

En trenger ikke å si alt en mener i alle situasjoner. En bør velge sine kamper. For det å være tydelig er i blant veldig vanskelig, det kan aktivere mye følelser i en selv, slik at ting kanskje vokser en litt over hodet der og da. I blant medfører også det å stikke fram hodet, at en kjenner på frykten for å få det kappet av. Kanskje en i tillegg føler en ikke har rettigheter, av en eller annen grunn, og frykter for å bli fullstendig forlatt om en viser hvem en er, hva en mener og hva en står for. Slik kan jeg oppleve det. Og kanskje er også du litt som meg. At det finnes et barn inni deg fremdeles, som blir redd om du er tydelig og setter grenser. Fordi du har fått oppleve konsekvensen av slike valg tidligere. Men tro meg, du har rettigheter, du har vilje og du har kraft i deg. Du er ikke et hjelpeløst barn lenger, som alle kan gjøre som de vil med. Den tiden er over. Og ingen som virkelig betyr noe forlater deg bare fordi du blir synlig. 

Til Lags aat alle kann ingen gjera. Ikke alle trenger å elske deg, ikke alle trenger å like deg, det er nok at noen få gjør det.

Sånn, nå må jeg runde av. Kaker skal bakes og bord pyntes, og litt støv må kanskje også fjernes fra noen overflater. Dessuten bor jeg i en kropp som trenger en dusj.

Dagens bilder viser ikke bursdagskaker, men noen digre fat for vegg, som jeg holder på å lage. Ca tolv kilo leire i hvert fat. Så ja, de er rimelig store.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: