Alt har sin tid, kakeboksen er tom, depresjonen lurker i startgropa.

Onsdag, det betyr fridag. For nå for tiden er jeg på atelieret fire dager i uken. Dvs mandag, tirsdag, torsdag og fredag. Onsdagen blir gjerne brukt til oppgaver som kjæresten og jeg trenger å få unna på privaten, men akkurat denne onsdagen skjer det lite. I det hele tatt er det lite som skjer i mitt liv for tiden, om jeg ikke er på atelieret. Kveldene går gjerne med til å ligge spå sofaen og se på idiot-tv, og sånn gikk no dagan.

Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik stelt for tiden, eller hvorfor det har blitt slik, men jeg har noen ideer. Og det føles som om jeg er i startgropa av en depresjon igjen. De kommer gjerne med mer eller mindre gjevne mellomrom, lette eller dype. Slik har det vært siden jeg var liten, selv om jeg aldri fikk diagnostisert noe før jeg ble voksen.

Har du vært deprimert noen ganger, har du forhåpentligvis begynt å kjenne igjen noen signaler, slik at du kanskje kan møte dritten på en måte som i hvert fall ikke gjør ting verre. I hvert fall kan du tenke litt på hva du bør eller ikke bør gjøre. Å sette disse tankene ut i praksis, blir likevel ikke noe som skjer automatisk, for depresjonens natur er jo at du ikke klarer å ta tak i ting. Ofte føles det som om det ikke er et poeng i noe som helst, selv om det finnes en tanke et sted bak i hodet som sier at joda - poenget finnes, så jeg får ta tak i meg selv i morgen. Eller neste uke.

Nå kan det hende at jeg er litt i overkant oppmerksom på ting, og derfor tolker dem som tydelige signaler, selv om det egentlig handler om noe helt annet. Det MÅ jo ikke bety at en depresjon er på gang, bare fordi du dropper å vaske opp etter middagen to dager på rad. Og det MÅ jo ikke være tegn på en depresjon at du ikke gidder å slå på pc-en noen dager. Heller ikke et økt sukkerbehov og trang til lette kalorier i stedet for en sund og balansert middag, er et klart tegn. Selv om du står opp på natten og spiser kake og ei sovepille. Tristhet og en følelse av meningsløshet er heller ikke et klart tegn. Det kan skyldes noe annet. For eksempel et konkret problem du har i livet, som du ikke har mulighet til å gjøre noe med, utover å jobbe med hvordan du forholder deg til det. Bli´kke mye positiv energi av sånt. Men, altså, tanken på en depresjon i startgropa har begynt å feste seg litt i meg, og jeg synes ikke noe om den tanken. Jeg foretrekker å være full av energi og glede og skaperlyst, slik at livet føler trang til å smile til meg, og du vil like meg. Det er ingen som liker meg når jeg er deprimert. Ikke en gang jeg selv.

I går lagde jeg et sushifat i leire, som jeg trykket det japanske ordet Ikigai inn i - 生き甲斐 . Ikigai betyr en grunn til å leve, eller en en grunn til å være til. Det ordet, eller begrepet, er også tittelen på en keramikkutstilling jeg skal ha i mai, men nå om dagen føles det ikke som om jeg er i kontakt med den grunnen, det begrepet, verdien i det jeg har hatt som jobb i mesteparten av mitt voksne liv.  Og jeg føler samtidig at jeg heller ikke klarer å legge igjen følelsen av mening i leira. I stedet forsøker jeg å være «flink», gjøre det jeg skal rent teknisk, men at jeg liksom ikke er helt koblet opp til det. Det har lagt seg inn en distanse mellom det jeg gjør og det jeg føler overfor det jeg gjør, og kanskje også en distanse til den jeg er. Derfor har jeg begynt å tenke at jeg kanskje bør droppe utstillingen.

I morgen er det jobb igjen. Og da skal jeg sammen med en kollega gå igjennom det jeg har laget de siste månedene, for å finne felt og detaljer jeg bør konsentrere meg om fram mot utstillingen jeg etter planen skal ha i mai. Slike idémyldringer bruker jeg å være veldig glad i, men akkurat her og nå, mens jeg sitter og hakker disse tankene ned på tastaturet, kjenner jeg ikke på noe glede eller forventning i det hele tatt. Jeg kjenner heller ikke på noe sorg over mangelen, tror jeg. Det er mer som en likegyldighet. Det betyr IKKE samtidig at jeg ikke vil kunne kjenne på noe positivt i morgen, det betyr bare at det jeg kjenner på her og nå, legger seg inn i noe jeg forsøker å finne et mønster i, og at dette mønsteret kanskje hinter om noe depressivt. Slik er vi jo sammensatt, vi søker forståelse i det vi ser og opplever, enten det er i valg vi eller andre tar, et mønster i en vannskjolde i taket eller i en Rorschach-test. Noen ganger ender vi opp med å forstå det rett, andre ganger blir vi lurt. Av oss selv eller av andre.  I blant VELGER vi til og med å lure oss selv, fordi det er det letteste, fordi vi er styrt av noe som er sterkere enn fornuften - følelsene våre. For eksempel frykt eller begjær. Viljen vår til å unnvike det vanskelige og kjedelige, og heller gå for det lette og et sekunds tilfredsstillelse, er kraftig nedfelt i oss. Det er derfor folk bruker kredittkortet til å betale for ferier og må suge på lappen senere. Det er derfor konflikter blir glattet over i stedet for å bli løst. Det er derfor jeg spiser kake i stedet for å gå en tur. 

Alt har sin tid. Kakeboksen er nå tom, og jeg sitter her og skriver. Hva jeg oppnår gjennom å skrive dette, vet jeg ikke. Kanskje ingenting. Men likevel, livet har lært meg at jeg må våge å se på ting, våge å erkjenne ting, våge å dele. Først da kan jeg gjøre noe med det. Og det å sette ord på det jeg opplever, enten gjennom å skrive det ned eller å snakke med noen, hjelper meg til å fokusere på det som trenger fokuset mitt, og å styre unna det som kun vil tilsløre ting. Samtidig kan jeg få motstand der jeg trenger det, og støtte på andre felt. Det er lite som er farlig i snakke og å gjøre seg selv synlig. Det kan oppleves som skummelt, men ofte er det kun fordi vi har noe i bagasjen vår som føkker til ting for oss. Slik at vi kanskje ender opp med å sabotere for oss selv, framfor å bygge opp oss selv. Det kan du lese litt om her, om du føler du er en selvsabotør.

Det er onsdag. Ikke den beste onsdagen jeg har opplevd, men heller ikke den verste. Samtidig oppleves den som litt bedre nå, enn da jeg begynte å skrive disse ordene. Disse ordene, som er kun en liten brøkdel av det jeg har tenkt mens jeg har sittet her. For slik er det, tankene løper fort og i alle retninger, mens ordene vi setter på dem hjelper oss til å sortere og å se hva som er viktig. Og DET er viktig.

Bildene viser noen små sakekopper jeg tok ut av ovnen her en dag, men en kan selvfølgelig bruke dem til annet enn sake også. Likør, for eksempel, eller espresso. Alternativt knappenåler. Valgmulighetene er nærmest uendelige, om vi ser litt bort i fra det tillærte og mest forutsigbare. Slik er det for kopper, slik er det for deg, og slik er det for meg. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: