Det er søndag. Og ja, jeg vet at jeg ofte begynner et blogginnlegg med å fortelle hvilken dag det er. Hvorfor vet jeg ikke helt. Det er vel bare en måte å komme i gang på. Noe skal en jo starte med.
Det er søndag, jeg har spist en banan til frokost og sitter med kaffen, og senere i dag skal jeg tørke støv. Ingen stor nyhet det heller, i hvert fall ikke satt opp i mot Wara og Black Box-saken, men støvtørkingen er nærmere, meg, enn oppvasken som kanskje kommer etter Black Box. Og det er jo ofte det som er nært meg jeg skriver om her, i tillegg til hvilken dag det er, så der har du den.
Grunnen til at jeg skal tørke støv, er at jeg forsøker å bygge opp en rutine der jeg gjør litt husarbeid på søndag. Fra før vanner jeg blomster før frokost, på disse dagene, som ofte er merket med rødt i kalendere. Vanne blomstene har jeg gjort så lenge nå, at det har blitt en vane. Og skulle jeg glemme det, har jeg lagt det inn som varsel i kalenderen min.
Jeg har tro på vaner og rutiner. Det har jeg sagt før. Veldig mye av det jeg skriver her, har jeg skrevet om før. På ett eller annet vis. Trøsten er at jeg ennå ikke har kommet dit at jeg kopierer ett eneste innlegg og legger det ut igjen og igjen. Rutinemessig hadde det sikkert vært en fordel, men samtidig ville det vel kanskje krevd at jeg har litt andre diagnoser enn jeg har. Kanskje noe i retning OCD. Fram til her og nå, som er søndag, minner kanskje rutinetrangen min mer om noe i retning Asberger. Rutinene gjør meg trygg. Det gir forutsigbarhet. Men trangen til forutsigbarhet er nok ikke nok til å si at noen har Asbergers syndrom som diagnose. Det må nok mere til. På samme vis som at alle som er uenige med deg i noe, ikke nødvendigvis er psykopater av den grunn, at alle deprimerte bare bør ta seg sammen litt, eller at det er din egen skyld at du blir voldtatt om du går i kort kjole.
Det er søndag. Og i tillegg til å spise en banan, lage meg en kopp kaffe, vanne blomster og tørke støv, skal jeg spise middag i dag. Akkurat hva jeg skal spise, vet jeg ikke helt enda. Men det blir rimelig sikkert noe jeg har laget opp fra før, og frosset ned i porsjonsbokser. Jeg har en del av slike porsjoner i frysen, og ganske mye å velge mellom. I går ble det Chop suey. Dagen før ble det en Onepot-pasta. Begge deler smakte utmerket.
Det er søndag. Og i tillegg til å spise banan og drikke kaffe til frokost, vanne blomster, tørke støv og spise middag, vurderer jeg å skrelle nepa. Dvs klippe håret. Noe som er kjapt gjort, siden jeg bare freser brorparten vekk med maskin, slik at det står igjen ca tre millimeter. Og med maskin mener jeg ikke noe digert og farlig som går på bensin, men en klippemaskin slik frisørene bruker. Det er tryggest sånn. Og jeg liker at livet er trygt. Ikke kun forutsigbart.
Ikke alt kan en forutse. Dessverre. Eller kanskje det er bra. Åkkesom, for noen dager mistet jeg ringen min. Den har jeg hatt på høyre pekefinger i mange år, nærmere bestemt 17, tror jeg. Den ble kjøpt på torget i Bergen en gang bror min var her på besøk, det er derfor et godt minne knyttet til den. Så det å ikke ha den der lenger føles rart. For nå, når den er borte, har jeg blitt klar over hvor ofte jeg har berørt den med tommelen. Etter den tragiske hendelsen, berører tommelen nå kun en pekefinger uten ring, og det legger jeg veldig godt merke til. Å være i stand til legge merke til ting, er ganske sikkert en god ting, men likevel…jeg sier ikke mer, jeg bare savner ringen min jeg.
Det er søndag. Og i tillegg til å drikke kaffe og spise banan, vanne blomster, tørke støv, spise middag, klippe håret og kjenne på savnet etter ringen min, skal jeg en tur bort til kjæresten. For kjæresten og jeg bor ikke sammen. Selv ikke etter at forholdet har vart i tretten år. I stedet bor vi hver for oss, og det fungerer bra. Å forandre på noe som fungerer bra, er ikke alltid så lurt, for da beveger en seg gjerne inn på usikker grunn. Og det liker vi ikke. I hvert fall liker ikke jeg det. Jeg er en hund etter rutiner og det forutsigbare, selv om jeg kanskje setter det litt på spissen her og nå. Det er jo ikke alt som må være forutsigbart. Selv om jeg har hatt ost på nista i femten år og vasker fjorten, svarte t-skjorter hver fjortende dag, så hender det jeg gjør noen sprell også. Jeg vet for eksempel aldri på forhånd hvilke farger dagens sokker kommer til å ha. Alt jeg vet, er at de ikke vil ha samme farge eller mønster som de jeg brukte i går. Grunnen til at jeg vet det, er at jeg satser på å ha mange forskjellige sokker. Det gjør det det lettere å pare dem etter vask. Å skille sokker som er nesten like, er et problem. Sånn sett er det lettere med t-skjorter og boksere, og det liker jeg.
Det er søndag. Og i tillegg til å spise bananen min og drikke morgenkaffe, vanne blomster, tørke støv, spise middag, skrelle nepa, savne ringen min og ta meg en tur til kjæresten, skal jeg se på tv. Jeg ser mye på tv. Sikkert for mye, vil kanskje enkelte si, for folk har jo en tendens til å mene mye, og ikke bare rundt det som handler om egen fortreffelighet.
Etter tv-tittingen i kveld, blir det vel tid for sengen. Og så starter en ny dag i morgen, og ei ny uke, og snart er det søndag igjen. Da skal jeg gjøre mye av det jeg har skrevet om nå enda en gang, og kanskje skrive noen ord om det. Eller kanskje jeg skriver om noe helt annet. Hvem vet. Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen og satte fella i komfyrdøra.
Dagens blogg er snart ferdigskrevet. Det jeg har gjort så langt denne søndagen, og det jeg skal gjøre senere i dag, er kanskje ikke så veldig forskjellig fra hva du har gjort, gjør og skal, enten du er ung eller gammel. Det kan hende du har unger rundt deg, en samboer, eller kanskje du løper på fjellet. Alene eller sammen med noen. Men kjernen i både ditt og mitt liv er gjerne knyttet til faste gjøremål, plikter og gjentagelser, men med små øyer av gleder og forundringer. I tillegg vil det alltid komme noen forandringer. Slik har det vært i mitt liv, og også i ditt. Noen av disse forandringene har kommet langsomt, noen kom som en overraskelse, noen valgte en, andre ble en påtvunget. Men uansett så er det ditt og mitt liv du og jeg sitter igjen med, i dag, denne søndagen i mars. Og det finnes ting i livene vi har, som vi lett lar skli forbi av gammel vane, kanskje fordi de virker små og ubetydelige, og vi har fokus på de store tingene som vi kanskje ikke klarer å oppnå - det «de andre» har, det vi burde ha, det vi mener vi fortjener, lengter etter og begjærer. Og så legger vi kanskje ikke merke til hvor mye de små tingene i livene våre faktisk betyr, før de eventuelt er borte. Litt som med ringen min. Jeg trodde ikke den opptok spesielt stor plass i livet mitt, men den etterlot likevel en naken plass og et savn.
Så, et råd nå på slutten, er å se på detaljene, men ikke kun de negative. Har du en utfordring med helsen, så se på det friske i deg, ikke kun det syke. Se på de små gledene som finnes. En ren oppvaskbenk, klærne som du la i skapet etter vask, morgenkaffen, enten du drikker den alene eller sammen med noen, og slike små ting. Ikke alt må være så stort eller grensesprengende i livet ditt, det trenger ikke å være som på tv, slik naboen din har det eller reklamen sier at du bør ha det, for at du skal kjenne at du faktisk har noe av verdi. Du må bare legge merke til det lille. Et smil noen ga deg. En vennlighet. En blomst du har klart å holde liv i.
Vi har alle foto gjemt bort i en skuff, og bilder liggende på telefonen eller dataen. I blant kan det være både kjekt og trist å se på dem, men de forteller en historie, som er vår egen. Om vi ikke eier all verden, så eier vi alle vår historie. Dagens bilder er fra historien om meg.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar