Dagen startet tregt. Slik er noen dager. Du krabber deg ut av loppekassa og så oppdager du at du beveger deg i sirup. Det gjør at det meste blir overraskende tungt å ta tak i og gjennomføre, og at ting går en smule langsomt. Noe som kanskje kan lede til spørsmålet «Hva er poenget ved å gjøre dette?», fordi du opplever at til og med jobben med å gå fra senga til sofaen for legge deg der, er litt for tung til at du egentlig har lyst på jobben som ligger i å komme deg dit. Så kanskje du burde droppet å stå opp i det hele tatt. Kanskje du bare burde blitt liggende. Og dette er bare starten på dagen. Så hvordan skal du komme deg igjennom resten av den?
Vel, det handler faktisk om å sloss litt i mot sirupen. Det handler om å ikke la den vinne. Det er du som skal vinne. Så hvordan blir du selv en vinner? Jeg vet ikke. Derfor sitter jeg her og skriver i stedet for å gjøre noe annet, mens jeg forsøker å komme på en god idé. Den store. Den som forandrer alt. Noe som ikke alltid er like lett å få til. For det som kjennetegner gode ideer som forandrer alt og kanskje gjør deg til en vinner i samme slengen, er gjerne at de kommer sjeldent. De ideene som kommer ofte, er bare vanlige ideer. De kan til og med være dårlige. I blant veldig dårlige. Nærmest katastrofalt dårlige. Verden er full av mennesker som agerte på utrolig dårlige ideer. Og selv om de kanskje er ekstremt dårlige, får de ingen pallplass av den grunn. De skiller seg ikke ut nok til å komme øverst på pallen, der står uansett atombomba, alene, antagelig til Dovre faller, og lenger enn det også. En idé må skille seg ut på en positiv måte for å få en medalje. Selv om medaljen oftest er kun imaginær, for eksempel i form av ros, eller et klapp på skulderen. For når det kommer til gode ideer, så må det også skilles litt. Det er forskjell på den gode ideen som får en imaginær medalje og den som får en reell medalje. En fysisk en. Noe en kan henge rundt halsen og la glitre opp i fjeset på Gud og hvermann slik at de forstår at du er en Vinner. Kanskje til og med en rik vinner. Så lenge det varer. For likskjorta har jo ingen lommer.
«Jeg bærer mine arr som medaljer», sa Ulf Lundell et eller annet sted, men det blir en annen greie. Litt annerledes enn det å bære medaljer for gode ideer. På den annen side, så kan det likevel i blant være en god idé å vise arrene en bærer på. Det gjør deg tydeligere, og derfor lettere å forholde seg til for andre. Kanskje ikke like lett som hvis du var uten arr, men det er jo de færreste, så det blir vel egentlig kun en teoretisk problemstilling. Uansett blir du lettere å forstå om du viser litt av arrene dine, enn om du holder alt skjult hele tiden. Folk som skal skjule alt hele tiden er skumle. Spesielt om de smiler nesten hele tiden, selv når det ikke er noe å smile av. Litt sånn som Erna.
Ja, ja, dagen i dag er i gang. Den startet litt tregt, men ved hjelp av kaffe og et tastatur, kjenner jeg allerede nå at ting går litt lettere. Så kanskje jeg fungerer litt som en gammel dieselmotor, at oljen må få tid til å varmes opp litt, før kaklinga gir seg og ting begynner å gå litt glattere. Eller smoothere, som en sier på utenlandsk. Kanskje ikke så glatt at jeg ved dagens slutt kan krone meg selv som Livets store vinner, men hvem faen trenger krone på hodet, og hvem faen trenger å vinne alt hele tiden. For å vinne må det jo en konkurranse til. Jeg har mer tro på samarbeid. Jeg synes veldig mange konkurranser gamle og unge hiver seg ut i suger og er totalt bortkastet. Til og med om premien skulle være prinsessa og halve kongeriket. Prinsessa har tross alt Ari Behn allerede vært bortpå, og kongeriket ... vel, det blir for mye jobb, spør du meg.
Når det kommer til føljetongen Bjørn lager keramikk, som jeg har skrevet noen meter om i det siste, så fortsetter jeg med det arbeidet, selv om jeg har utsatt den planlagte utstillingen min. Det føles fremdeles godt å ha tatt valget om å utsette. Jeg tror det valget godt kan puttes i sekken merket «gode ideer», selv om det ikke medfører noen medaljer, villige prinsesser eller spalteplass i VG for undertegnede. Men slik er det jo i livene våre, ikke alle gode ideer er så store at de kommer i avisen, men de kan likevel gi en god effekt, som igjen vil spre seg som ringer i vann, om en er heldig. Og heldige er vi jo.
Bildet viser en liten sakekopp jeg laget i går.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar