I blant er det nok at det er innafor.

I går så jeg første episode av programmet Sinnsykt menneskelig, med Cecilie Ramona Kåss Furuseth, som programleder. Og ja, det var menneskelig. Og ja, jeg ble berørt. Noe jeg jo synes er bra. Det hadde vært langt verre om jeg ikke hadde følt noe som helst, i møte med andre folks utfordringer. Så jo, jeg gleder meg til å se neste episode også. Noe jeg kan gjøre på nett med en gang, men som jeg likevel velger å vente på, for å se det på fjernsyn. Jeg liker ting best på den måten. 

I går så jeg også første del av dokumentaren om Michael Jackson, og den var ikke like koselig. Om det som formidles er sant, er det veldig trist for de involverte, det vil si de små guttene. Og jeg føler med dem. I dag tenkte jeg å se del to.

Det blir en del tv for tiden. Kanskje mer enn til vanlig. Stemningsleiet er litt på hell, og da minker tiltakslysten også. Samtidig er det lite av det jeg ser som engasjerer meg. Det er mest tidtrøyte. Innimellom forsøker jeg likevel å gjøre noe annet enn å ligge som et slakt på sofaen foran idiotkassa, og i går var jeg på atelieret og dekorerte keramikk jeg dreide før helgen. Selv om jeg ikke følte på det helt store engasjementet, forsøkte jeg likevel å gjøre mitt beste. Så nå håper jeg at valgene jeg tok der vil resultere i noe positivt. Det vet en ofte ikke helt sikkert før ting er ferdig brent.

Brent ble ikke maten jeg lagde til kjæresten og barna hennes på lørdag. Det skal litt til for å svi Ramen, selv om en selvfølgelig får det til om en legger godviljen til. I hvert fall deler av den. For egen del klarte jeg å holde tunga rett i munnen, og maten ble grei.

Apropos munnen - i morgen skal jeg til tannlegen. Eller tannpleier. Er ferdig hos tannlegen for denne gangen. Forrige gang jeg var hos tannpleier gjorde det drittvondt, så i år vurderer jeg litt bedøvelse. Bedøvelsen koster sikkert penger, men den utgiften får jeg ta. 

Bedøvelse av sansene må til i blant, selv om det koster. I hvert fall er det lett å velge en slik løsning. Spesielt om noe gjør vondt. I kroppen eller i sjela. Det er mer sjelden en trenger å bedøve lykke eller nytelse. 

En trenger ikke nødvendigvis bedøve seg selv så tungt at en blir helt nummen, for at det skal kunne gjøre en forskjell. Måtehold fungerer best på dette området, på lik linje som på mange andre områder. Men litt bedøvelse kan en finne ved hjelp av for eksempel et par fingerbredder Cognac. Bare for å ta brodden av noe. Valium kan også fungere, men det har jeg ikke i huset. Så for min del er det Cognac som gjelder. Eller litt Baylis til kaffen. Og søvn, selvfølgelig. Søvn gjør i blant veldig godt, og i blant kan en få noen fine drømmer på kjøpet. Men det er grenser for både hvor mye en bør drikke og hvor mye en kan sove. I det hele tatt er det mye som kommer med grenser i livene våre, og mange grenser en krysser, som en kanskje ikke burde krysset. Selv føler jeg at jeg er på et sted i livet nå, hvor det er viktigere å opprettholde grensene enn å krysse dem, føler jeg. Å gjøre ting riktig har blitt viktig for meg. Mye viktigere enn å vinne for eksempel en konkurranse, en krig eller what ever. Har vel noe med alder å høre. Jeg er jo ingen ungsau lenger, og har med årene lært litt om sammenhenger og konsekvenser. Det er derfor jeg for eksempel ikke grisekjører med bilen. Da jeg var yngre var fart gøy. Nå er det gøy å kjøre økonomisk. Uten at det får fram de helt store smilene, skal jeg innrømme. Å klare å kjøre med et forbruk på 0,49 liter bensin pr. mil i stedet for 0,51, gir meg få orgasmer, for å si det sånn. Det kiler liksom ikke fullt så mye i bjellene som høy fart gjør. Men det ligger likevel en rolig tilfredsstillelse der, kjenner jeg. Det blir litt som når en finner noe billig i tilbudsdisken når en er ute og handler inn kalorier. Det ligger en tilfredsstillelse der også. Ikke en brautende en, men noe som minner om lykke kan spores om en tillater seg å skille det ut fra alt annet som krever oppmerksomhet.

Å kjenne på ting er ikke det dummeste en gjør. Ikke bare på de store tingene, men også de små. En bør med andre ord ikke bedøve alle sanser hele tiden. Enten en bedøver dem med mat, telefonen, tv, piller, alkohol eller annet, så er det kanskje lurt å slippe i hvert fall noe inn bak det ulne teppet en av forskjellige grunner kan ende opp med å pakke livet sitt inn i. Går en med en sekk over hodet minimerer det kanskje utfordringene som slipper inn, men også lite lys får slippe til. Og lys er bra. Det er derfor vi blir glade av solen, kjærlighet og håp. Selv bruker jeg en lyslampe på vinteren for å holde depresjoner unna. En såkalt terapilampe. Noen minutter hver morgen med lys rett i fleisen skal visst gjøre underverker. Og det gjør det kanskje, men ofte glemmer jeg å bruke den, og da blir det lite underverk å spore. Slik er det med mye. Det krever litt innsats. Uten egeninnsats blir det få gevinster å hente, få underverk å glede seg over. Mens med bitte litt innsats kan en ende opp med å smile i hvert fall litt. Kanskje bare med den ene munnviken, men likevel. Slik jeg gjør når jeg har brukt lite bensin. Eller har fått skrevet ferdig et blogginnlegg. Som jeg har gjort nå. Ok, jeg smiler kanskje ikke så mye over det siste, men det ligger i hvert fall en liten tilfredsstillelse der. Jeg gjorde tross alt unna et lite arbeid her, og jeg fikk satt ord på noen ting, slik at jeg fikk oppleve litt perspektiv. Og perspektiv er bra. Akkurat som lys. Og kjærlighet. Og håp.

Dagens bilder viser helgens Ramen, servert i egenprodusert keramikkskål, pluss noe torsk jeg spiste i går. Fisken fant jeg i billigdisken til 50% avslag pga dårlig dato, og den smakte utmerket. Ikke konge, kanskje, men alt trenger ikke å være konge. I blant er det nok at det er innafor. 

Det nederste bildet viser et selvportrett jeg ga tittelen Utsikt. Det har jeg lagt ut her før, men hallo, i min alder er det meste jeg gjør gjort før. Sånn er det bare. Det betyr likevel ikke at en ikke kan forsøke å gjøre ting bedre for hver gang, så la oss forsøke på det, både du og jeg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: