Keramikk, krig, og det å komme sammen med noen.

Det er torsdag. For mange antagelig en torsdag som følger andre torsdager med tanke på innhold, og sånn er det for meg også. I kveld holder jeg keramikkurs, som jeg har gjort torsdager og mandager i noen uker nå. Men, i kveld er det siste kvelden. Og det er på et vis trist. Nå gjenstår det bare litt brenninger og glasering av tingene deltagerne har laget, men det får vi ta etter hvert.

Det har vært kjekt å holde keramikkurs denne høsten. To runder ble det. Tidligere har jeg holdt ett keramikkurs og ett malerkurs, for Hieronimus i Bergen. Hvordan det blir framover, får vi se på, men det har kommet ønske om både et malekurs og et keramikkurs til. Så kanskje jeg trår til igjen utpå nyåret.

Da jeg pensjonerte meg ved starten av koronapandemien, hadde jeg ikke trodd at jeg igjen ville få bruk for de kunnskapene jeg har akkumulert som kunstner gjennom mange år. Men sånn ble det altså, noen ville jeg skulle trå til. Noen så at jeg kunne tilby noe. Noen hadde bruk for meg. Og kjekt var det. Ikke minst fordi jeg også får oppleve gode sosiale møter samtidig. Og sånt trenger man jo, selv om en begynner å bli gammel og sær, og liker seg godt hjemme.

Nå er det slik, at selv om dette med kurs tar sin plass i mitt liv og bevissthet, så skjer det større ting ute i verden. Og de tingene er det vanskeligere å fremme en mening om. I hvert fall offentlig. Ikke minst gjelder dette krigen mellom Israel og Hamas. Det føles som om uansett hva en måtte komme med, så vil det bli oppfattet som negativt av noen. Kritiserer en Israel for det de gjør på Gazastripen, så blir en fort stemplet som jødehater. Og om en sier at en forstår frustrasjonen folkene i Gasa har kjent på i årevis, holder en med terrorister eller fremmer terrorisme. Men i mitt hode er det ikke helt sånn. I mitt hode handler ikke krigen om Jøder eller Palestinere/muslimer. Like lite som at krigen mellom Russland og Ukraina handler om kristendom. Alt er bare jævelskap av folk som sitter på toppen og har makt, mens folket blir kanonføde. Unge menn må kle seg i uniform om de vil eller ikke og gå ut for å drepe eller bli drept. Hvis ikke blir de straffet. Verden er vanskelig å forholde seg til for tiden, syners jeg. Jeg synes krig er vondt, selv om jeg kun opplever den gjennom tv og nyheter, og jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke fremmer mitt syn tydeligere, og om jeg forsøker å skjerme meg for noen av de sterkeste inntrykkene.

Her hjemme i vårt langstrakte er det ikke krig. Ikke enda. Men alt er jo ikke rosenrødt av den grunn.  Her har vi mat- og strømpriser, vi har renteøkninger og manglende vilje hos staten til å betale medisiner til de som er dødssyke med sjeldne sykdommer og sørge for menneskeverdige forhold innen eldreomsorgen. Og de rikeste lider så forferdelig at de må emigrere til Sveits. Mens politikerne spekulerer i aksjer, sørger for sine venner, framstiller seg selv som ofre når de blir konfrontert med det og fortsetter med å ta fra de fattige og gi til de rike. Som en forkvaklet Robin Hood som i stedet for å gjøre godt, utnytter systemet.  I det hele tatt er det mye dritt og kaos på alle kanter for tiden, spør du meg. Men det er det ikke så mange som gjør. Og det er det vel like greit at de ikke gjør, for jeg sitter ikke på svarene.

Uansett, i dette sammensuriet av krig, politikere, helsevesen som kneler og folk med mye penger som vil ha enda mer og gir oss syk og sjøldaua laks til middag, er det altså godt med slike møter et lite keramikkurs kan tilby. Et sted hvor en føler folk møtes på likefot, og virkeligheten blir liten nok til å håndteres. Det er noe med det å ta noe mellom hendene og så skape noe nytt, uten at det samtidig ender opp som en konkurranse. Enten det er på et lerret eller noe som skal brennes i en ovn. Det lar oss beherske noe. Utvikle oss. Gi oss selv verdi, en liten stille øy i en hverdag hvor det ellers for mange er vanskelig å få ting til å gå rundt, med barn, fritidssysler, jobb, huslån og ektefeller. Eller en alenetilværelse. En kan fort bli litt ensom om en bor alene, og i 2022 var det 19,1 prosent av Norges befolkning som hadde det slik. Det er ganske mange det. Det er 1 027 900 mennesker, for å være nøyaktig. 1 027 900 mennesker som skal takle hverdagen og alt som skjer stort sett på egenhand. 1 027 900 mennesker som skal klare strømregningen alene. 1 027 900 mennesker som skal klare alle de andre utgiftene i hverdagen helt alene. Samtidig er det en god slump av disse igjen som står opp om morgenen og ikke helt vet hva de skal bruke denne dagen til. Det kan være eldre, fysisk og psykisk syke, folk som har kommet hit fra et annet land, trygdede eller folk som har falt utenfor alt, sliter med rus eller annet. Folk uten familie eller nære venner. Da kan et lite keramikkurs være kjekt å kunne se fram til. Eller noe annet. Noe tilsvarende. Hvor en ikke trenger å tenke på dagens andre oppgaver og en kan snakke lett om alt og ingenting, lette sitt eget hjerte, eller være der for noen som trenger å lette sitt. 

Ja, ja, det var det. Noe mer enn dette skal jeg ikke skrive i dag. Det kan fort bli for mye å lese i disse dager hvor tiktok frarøver oss alt som minner om tålmodighet. Joda, jeg kjenner på det selv. Det skal ikke mye til før telefonen kommer fram her hos meg, om det blir et litt kjedelig øyeblikk i tv-tittingen. Sånn har det blitt, som vi gamlinger bruker å si, fordi alt ikke lenger er som da vi var unge. Som om alt var bedre før. Men sånn har det blitt, med oss gamle, vi er mye flinkere til å se tilbake gjennom et slør av glemsel og utvelgelser, enn å se framover.

Ha en fin dag.

Bildene viser arbeider gjort av deltagerne av keramikkurset.

Dagens link: