Når hode og hjerte forsøker å snevre deg inn, må du se utover.

Sola skinner, og dagen tegner til å bli bra. Selv tegner jeg lite, men har fått ryddet vekk malerplassen min på atelieret i løpet av påsken, så andre kan bruke den mens jeg konsentrerer meg om keramikk. Noe må en jo konsentrere seg om, skulle en tro. Så hvorfor ikke keramikk. Keramikkonsentrasjon får meg til å føle meg bra, akkurat som soldager får. Det skal ikke alltid så mye til før jeg føler meg bra, i grunnen. I går kjøpte jeg meg en ny plante, den på gulvet til venstre på bildet, og det fikk meg til å føle meg bra.

Den siste tiden har jeg forsøkt å holde liv i litt planter her jeg bor, og det har gått stort sett fint. Grunnen til forsøket, er jakten på trivsel. For meg øker trivselen om jeg bor i noe som i eget hode virker koselig. Det trenger ikke å være dyrt eller noe jeg kan bruke som et statussymbol, det er nok at jeg selv opplever det som trivelig. Og etter at jeg la ned akvariene mine for et år eller to siden, ble leiligheten veldig annerledes etterpå, og kanskje litt kald, eller naken. Det var jo en del grønne planter i dem, og når du har seks, sju akvarier av forskjellig størrelse i en liten leilighet, påvirkes estetikken ganske markant.

Andre ting jeg har gjort i påsken er å spise. Døtrene mine handlet inn litt asia-mat til meg som bursdagsgave, og jeg har derfor forsøkt meg på Instant Noodles. Kjapt og greit, og veldig smakfullt. Vanligvis spiser jeg ikke slikt på grunn av cøliaki, men døtrene mine hadde funnet noen glutenfrie som jeg ikke visste om på en internasjonal matbutikk. Så dette vil jeg nok kjøpe inn litt av selv også. Sorten jeg tok til kveldsmat i går, var så hot at det svei på leppene.

I morgen er påsken over, og jeg skal på atelieret igjen. Det føles litt bra, og litt kipt. Det har vært godt med noen fridager, og jeg MÅ jo ikke jobbe mer, siden jeg har hatt en uføretrygd noen år nå. Samtidig er det jo slik at det å jobbe gir struktur og mening til hverdagen, som kan være vanskelig å erstatte om en kun går hjemme. I tillegg har vi det sosiale, på godt og vondt. For det sosiale kan også komme med noen utfordringer. Det meste i livet kommer med noen utfordringer. Så en får forsøke å veie gevinstene opp mot ulempene i det en står i og har, og ikke ta for lett på valg som kan lede til gjennomgripende forandringer hver gang en opplever litt sand i maskineriet.

Vi har alle opplevd forandringer i livet. Mange av dem har vært vanskelige. Noen har opplevd å bli arbeidsløse, noen har mistet noen som sto dem nært, noen har blitt syke, andre har fått oppleve samlivsbrudd, bare for å nevne noe. Og de færreste har vel opplevd slike ting som en dans på roser og tjo og hei. Alt kommer med en pris. At denne prisen til tider skyldes valg vi selv tok, kan samtidig i blant være vanskelig å se, når noe gjør vondt. Spesielt om det har vært en konfliktsituasjon i forkant, kanskje. Ofte opplever vi at andre har skyld i vår ulykke, og setter oss selv i en offerrolle. En rolle som i blant er reell, men som ikke alltid er det. Noen havner for eksempel i offerroller hele tiden, til det tilslutt har blitt en del av identiteten deres å være der. Hele verden er i mot dem, de lever konstant i en konflikt- eller krigstilstand, og de stuper inn i nye konflikter og en enda videre offerrolle gang på gang. Og alt er de andres feil. Hver eneste gang.

Selv er jeg et offer. Jeg ble mishandlet som barn, og har brukt resten av livet til å bære konsekvensene av det. Likevel er jeg ikke kun et offer. Jeg er kjærest, pappa, bestefar, bror og kunstner. Jeg er alt det jeg selv har vært med på skape, og det andre har villet dele med meg. Samtidig har jeg tatt noen valg gjennom årene. Noen var bra, andre var dårlige. Men felles for de alle var at de kom med en konsekvens. En god en, eller en vond en.

Selv om en kan forstå hvorfor en velger som en gjør, er det ikke slik at alt nødvendigvis kan unnskyldes i samme slengen, tenker jeg. Kanskje du tenker annerledes, men slik tenker altså jeg. Om jeg kjører for fort og skader noen i trafikken, kan jeg ikke skylde på en vanskelig barndom, like lite som at jeg kan skylde på Big Bang eller at vi utviklet oss fra små encellede organismer i et eller annet hav. Om jeg ligger våken om natten pga angst, eller ikke våger å gå ut, så kan jeg derimot skylde på barndommen. I det minste kan jeg forklare situasjonen ut i fra det jeg ble utsatt for. Jeg kan se sammenhenger. Men jeg trenger ikke å gjøre det til at jeg er kun et offer, og bare sitte og gnukke på på fortiden, slik at alt stopper opp. Jeg kan være åpen om sammenhengene i livet mitt, snakke med noen om dem, og jeg kan på det viset bearbeide saker og ting, følelser og tanker, uten at jeg blir kun et offer. Alt stoppet ikke opp ved barndommen min.

I dag, kan jeg gjøre noe der jeg er her og nå, noe annet enn kun å stirre på egen navle eller bakover i tid, noe som er utviklende og åpner dører i stedet for å lukke dem. Det trenger ikke å være så mye bestandig. Bare litt kan gjøre en forskjell. Slik er det for oss alle. Jeg, kan om ikke annet skrive litt blogg, vanne mine blomster, forsøke å skape trivsel i livet mitt på de måtene jeg kan, og jeg kan være sammen med dem jeg bryr meg om, lage meg litt god mat, og bruke de andre rollene jeg tross alt også besitter. Jeg er ikke kun en vond barndom. Og slik er det med deg også. Du er ikke kun det andre utsatte deg for, eller det noen tok fra deg, du er ikke kun det som ble feil. Du er mye, mye mer enn det, du er alt det som er riktig ved deg i tillegg. Det er det du er mest av. Og vi andre ser dette tydelig hele tiden. Så forsøk å se det fine ved deg du også, når hode og hjerte forsøker å snevre deg inn.

Sånn, dette får være nok tastaturbruk for nå. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: