Selvinnsikt er en undervurdert egenskap.

I går lagde jeg Jambalaya for første gang. En stor gryte. Tolv porsjoner, tror jeg det ble. Om jeg kommer til å lage det igjen, skal du ikke se bort ifra. For det smakte veldig godt.

Det er mye mat jeg aldri har laget enda, og mye jeg aldri har gjort på andre felt. Samtidig er det ganske mye jeg har gjort som jeg aldri burde gjort om igjen, men som jeg likevel fortsetter med. Selv om jeg stort sett kjører ganske pent og aldri har fått en fartsbot, kan jeg for eksempel ligge litt over åtti i bilen der det er åttisone. Ikke fordi  jeg kommer fram nevneverdig kjappere av den grunn, men jeg gjør det likevel. Noen ganger fordi jeg føler trafikken rundt meg krever et ekstra lite trykk på pedalen, fordi jeg stadig får noen tett opp i ræva om jeg holder fartsgrensen. Jeg lar med andre ord sjåføren bak meg bestemme valgene mine, selv om jeg vet det er galt av meg.

Jeg regner med at du også har noen slike reaksjonsmønstre. Kanskje applauder du noe som du er i mot, når du er sammen med venner eller bekjente. Fordi du av en eller annen grunn ikke våger å stå opp i mot dem. Eller kanskje du i stedet velger å være helt stille, fordi det er det tryggeste, og på det viset lar den som står for noe du er i mot, få stå uimotsagt. 

Å være unnvikende i situasjoner er noe de fleste av oss tyr til. Fordi det ligger en gevinst i det. Gevinsten er blant annet at vi ikke blir synlige, og på det viset slipper å stille oss lagelig til for hogg. Og så forklarer vi gjerne denne konfliktskyheten, denne fasadeframvisingen,  på et vis som får oss til ikke å miste ansikt overfor oss selv. For eksempel med at «det er jo ikke noe poeng i å krangle». Eller «jeg orker ikke drama». Du vet at personen rett overfor deg uttaler ting som for eksempel er kvinneundertrykkende, homofobt eller rasistisk, men du holder kjeft. Da har du flyttet ansvaret for egne valg vekk fra deg selv, og brenner inne med det du mener er galt eller rett.

Selv hater jeg konflikter. Jeg hater å si ting som får noen til å føle seg avslørt eller angrepet. Jeg hater å bli utsatt for sinne, og jeg hater å bli sint. Men jeg hater også i blant å bite ting i meg. For selv om jeg kan rettferdiggjøre unnvikenheten min, og til og med se at den er til min egen eller situasjonens fordel, så gir det meg ofte også en flau smak i munnen. Så jeg må forsøke å balansere det. Blir jeg for tydelig, så får jeg kjapt en følelse av at ingen liker meg, men blir jeg helt usynlig, så teller jeg jo ikke. Og dette er ingen gode følelser. Så jeg forsøker å «velge mine kamper». Noe som sikkert ikke er det dummeste valget jeg kan ta.

Noen er redde for konflikter, andre skaper dem hele tiden. I blant er det lett å unnskylde sine konfliktskapende egenskaper med at «jeg må jo få si hva jeg mener». Men jeg er ikke så sikker på at det er helt sant. Jeg tror vi har lett for å forveksle «jeg må jo få si hva jeg mener», med «jeg må jo få MENE det jeg mener». Og det er to forskjellige ting. Vi sier jo for eksempel ikke til et barn at tegningen det lagde til oss er dårlig. Det er helt unødvendig, selv om tegningen langt fra vil nå kunsthistoriebøkene. Og slik er det kanskje på mange andre felt i hverdagen vår også. Vi kan mene noe, men vi må ikke alltid trykke det opp i fjeset på folk. Igjen handler det om balanse.

Når jeg lager mat, så er dette med balanse en selvklart greie. Surt og søtt og salt og chili. Om dette ikke balanseres så blir maten ikke god. Og slik er det i samvær med folk rundt oss også. Vi liker at de er tydelige, men ikke overtydelige. Og slik ønsker de andre å få oppleve deg også. De vil gjerne se deg, vite hva du tenker, føler og står for, men de vil ikke ha deg som en aggressiv sjåfør helt opp i rassen hele tiden. Så noen ganger er det bra å trekke seg litt tilbake, men uten å parkere seg selv fullstendig samtidig.

Det er mye vi skal balansere i livene våre. Og veldig ofte vipper det over enten til den ene eller den andre siden. Dette er jo menneskelig, vi feiler. Greia er å lære av det. Forsøke å forstå hva som skjer med oss og rundt oss, og ikke trykke verken seg selv eller andre ned, alternativt glorifisere noen. Selvinnsikt er en undervurdert egenskap, samtidig er det vanskelig å oppnå den. Selv er jeg snart 65 år, og sliter med å oppnå den fremdeles. Og det er dumt, for med litt selvinnsikt blir gevinsten vi kan høste ut av valgene våre potensielt mye større. Selvinnsikt viser deg hva du vil og hva du ikke vil, samtidig viser det deg hva du kan og klarer, og hva du ikke kan klare. Men selvinnsikt krever derfor også at vi stiller spørsmål ved oss selv, våre valg og handlinger, og våger å se svar vi ikke liker i hvitøyet. Ikke alltid like lett det der.

Nok om det.

I dag er det søndag, og svigermor fyller år. Derfor skal kjæresten og jeg i besøk i ettermiddag, og vi skal spise kjøttsuppe. Jeg tenker at kjøttsuppe er en like god løsning i en bursdag som søte kaker. I det hele tatt finnes det et utall av løsninger på veldig mye. Så om en stadig opplever at ens løsninger blir helt feil, eller bare kjedelige, forutsigbare og oppbrukte, så forsøk en annen. Det er verdt forsøket.

De øverste bildene viser noe keramikk som kom ut av ovnen før helgen, og det nederste viser Jambalayen. Jeg brukte denne pluss denne oppskriften som utgangspunkt, uten at jeg fulgte noe slavisk. For eksempel droppet jeg rekene, men doblet chirozoen. Jeg tenker at dette er litt som lapskaus, der en gjerne tar det en har for hånden. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Jeg synes dette var ganske vakkert (teksten ligger her), og at det passer til det jeg har skrevet om i dag: