Det er grått i dag. Ute. Inne er det heller ikke påtagelig mye sol og feriestemning for tiden, så mangelen på de store sprellene her på Vannlandet har sin forklaring: Det er sjelden jeg føler for å skrive for tiden.
I dag følte jeg likevel for å hakke ned noen bokstaver. Forhåpentligvis blir de til noen ord, som igjen kan gi mening og perspektiv til meg selv, og kanskje til deg også. For sånn er det med ord, de kan gi mening. Og perspektiv. Andre ganger kan de gi noe annet i tillegg. For eksempel usikkerhet. Eller vondt i sjela. Det kommer mye an på hvordan ordene blir blir framlagt, og av hvem. For selv om en finner mening i ting som sies, så kan den meningen handle om alt annet enn å gjøre dagen din god, eller livet ditt enkelt. Sånn er det bare. Folk har ofte en agenda som ikke nødvendigvis ligger klart opp i dagen bestandig, men som en likevel kan fornemme eller se konturene av, om en er heldig. Er en ikke fullt så heldig, kjenner en det gjerne mer enn en forstår det. For eksempel som en klump i magen, en forvirring eller en sorg en ikke helt kan forklare.
I dag er jeg hjemme fra atelieret. Arbeidslysten er ikke på topp for tiden, men slik er det i blant. Og der jeg er i livet nå, må jeg ikke jobbe om jeg ikke vil. Eller om jeg ikke får det til. Jeg kan gjøre noe annet. For eksempel drikke Cognac og se på tv. Eller sitte her og hakke på et tastatur. Det er alltid noe en kan finne på, eller utsette, det skal ikke stå på det. Så får en bare forsøke å velge litt klokt blant mulighetene og de låste dørene. Kanskje noe som gjør seg på sikt, og ikke kun handler om øyeblikkets og sine egne behov. I blant er det godt å gjøre noe for andre.
For noen dager siden var jeg på kafé. Det er jeg ikke ofte, så det var en avveksling. Kafébesøket inkluderte et møte med en tidligere kollega. Og det var kjekt. Han er en fin kar. Vanligvis når jeg gjør slike ting, må jeg sloss med angsten min. Det måtte jeg gjøre denne gangen også, men mindre enn jeg hadde trodd på forhånd. Og det er jo bra. Det ga meg med andre ord en gevinst. Det fortalte meg at noe ikke er umulig, selv om det kan føles slik i blant.
Det å ta en kaffe med noen har gjerne flere potensielle gevinster knyttet til seg enn at en overvinner den angsten en måtte ha. Det å snakke snakke sammen gir en jo gjerne ny innsikt. Om seg selv og om andre. En får dele tanker, og ofte får en nye tanker, som en igjen kan kalle en utvidelse av den verden en lever i og av seg selv. Og utvidelsen av selvet er en god ting. En kaller det å vokse. Noen ganger kommer vekst med voksesmerter, andre ganger med fryd eller forundring. I motsetning til det en opplever ved kun å holde seg fast i noe en opplever som en universal sannhet, noe en ikke er villig til å se nøyere på. Noe en ikke er villig til å revurdere. Da handler ikke livet eller en samtale om vekst lenger, det handler om å klamre seg fast. Gjerne i ideen om seg selv. Sin fortreffelighet eller sin verdiløshet. Begge deler kan være like ille for det en måtte ha som minner om en sjel.
I det siste har jeg fått brent litt keramikk på atelieret. Ikke alt kan jeg vise her, for noe skal til en utstilling. Men det har vært morsomt å se hva som kommer ut av ovnen. De ferdige resultatene blir sjelden helt slik jeg forventer, men de kan ligne på forventningene, og ofte er det nok. I blant får jeg oppleve positive overraskelser også. I går fikk jeg glasert noen ting som skal brennes i løpet av uka. Så da har jeg noe å glede meg til. Jeg like å ha noe å glede meg til. I motsetning til å bruke tiden på å holde følelser i sjakk. Eller å grue meg. En blir så sliten av å holde følelser i sjakk. Og av å grue seg til ting. I motsetning til hva en blir av å glede seg til noe. Jeg håper at jeg får fortsette med å glede meg til noe etter hvert som jeg blir eldre. Og det håper jeg du får også. Om ikke annet så håper jeg du gleder deg til 17.mai. Selv skal jeg til Svigermor og spise den dagen, sammen med kjæresten min, og det gleder jeg meg til. Fint vær er det meldt også, så jeg har lite å klage på når det kommer til den 17.
Nå vet jeg at det ikke er alle som gleder seg til merkedager. Enten det er 17.mai, jul, påske eller annet. Slik har det ofte vært for meg også. Gjerne pga angsten min, eller en depresjon. Eller at jeg har vært alene og følt meg ensom. Men ting går over. Slik har det vært i mitt liv, og slik har det vært i ditt. Plutselig er det noe som har blitt bedre. Om ikke for evig, så for en stund. Kanskje bare for et lite øyeblikk. Og de øyeblikkene bør vi kanskje gi litt mer oppmerksomhet enn vi til tider gjør, fordi all skiten presser seg fram og krever oppmerksomhet vår.
Så, for å avslutte - om du ikke gleder deg til 17.mai, så gled deg til den er over. Og så får du plukke opp nye, små gleder og forventninger etter hvert som tiden går. Er du oppmerksom og åpen for det, fyller du snart opp et helt hjerte. Kanskje ditt eget, men kanskje også en annens. Samtidig kan du kanskje nyte en liten tørrfisk-is. Eller lage deg litt Nasi Goreng, som er en Indonesisk risrett. Det gjorde jeg her en dag, og det smakte fortreffelig. Jeg brukte denne oppskriften som utgangspunkt, men hadde i tillegg kjøpt en ferdig krydderblanding på en internasjonal butikk. Anbefales. I stedet for å bruke speilegg, pisket jeg et par egg og blandet det godt inn på slutten for å få litt mer hold i den stekte risen, og jeg toppet retten med frityrstekt løk.
Bildene viser den nevnte middagen, og litt keramikk jeg har brent siste tiden.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar