Deklamasjon.
I natt drømte jeg om en mann. Denne mannen har hatt stor
makt over meg. Både da jeg var liten og i årene som voksen. Da jeg var liten,
hadde jeg ingenting å stille opp. Grunnen til at han også har hatt innvirkning
på voksenlivet mitt, var at det er i barndommen en blir formet. Jeg er den jeg
er på grunn av han. Og det er en erkjennelse jeg bare må leve med, selv om jeg
ikke liker det. Likevel er det slik at det finnes også en annen sannhet. Jeg er
også den jeg er på tross av han. Og det er den viktigste delen av det en kan
kalle sannheten om seg selv, synes jeg. Det er ikke alt en kan velge i livet sitt,
men ofte kan en velge fra hvilken vinkel en vil se på ting. Så noen valg har vi
alle, tross alt.
I mitt tilfelle var min far voldelig. Men nesten verre var
den psykiske terroren. Truslene. Aggresjonen. Nedverdigelsene. Å bli fortalt at
alt ved deg er galt. Gjentagelsene over år. Opplevelsen av alltid å være redd.
Når du er redd, så tar du ansvar. Et ansvar for å dempe den du er redd for,
blant annet. Og du begynner å se deg over skulderen. Alltid forsøke å være på
vakt. Etter en stund har du fått etablert et slikt mønster som en automatikk. Du
har blitt den som demper. Du har blitt en tilfredsstiller. En ekspert på å spotte andres
behov, men likevel ingen ekspert på å oppfylle dem.
Å bryte tilfredsstillerrollen kan ta mange år. Først går det
med tid til å se seg selv og sin rolle, og så skal en forsøke å gjøre noe med
det. Og det kan være vanskelig. For det første fordi du ikke vet hva du skal
sette inn i stedet. Å klare å lese andres behov, er jo det som gir deg verdi. Det
er inngangsbilletten, det er det som får deg gjennom Perleporten når den tid
kommer. Uten denne inngangsbilletten er det raka veien til helvete. Du er jo
ingenting verdt. Det vet du jo.
I det siste har jeg drømt mye om min far. Men drømmene har
forandret seg fra tidligere. Det er ikke lenger han som har makten. Drømmene
handler nesten konsekvent om at det er jeg som setter grensene nå. Og at jeg
nekter han å være en del av livet mitt.
Jeg vet ikke hvorfor det er slik med drømmene mine nå. Men jeg tror at det handler mye om at jeg har
klart å snu noe. Og dette noe tror jeg har blitt snudd fordi jeg snakker om
det. For også i våken tilstand opplever jeg en god periode, hvor det er lettere
å forholde seg til andre mennesker, og hvor jeg er tydeligere i forhold til
mine egne grenser. I det hele tatt føler jeg at jeg har en rimelig god kontroll
over tilværelsen min. Selv om den ikke er uten utfordringer. Jeg synes rimelig
kontroll er kontroll god nok.
Med å snakke om ting, mener jeg ikke å gå i terapi. Jeg går
ikke i noen form for terapi. Det er det mange år siden jeg har gjort. Det betyr
likevel ikke at jeg ikke jobber med meg selv. Det betyr kun at jeg velger en annen
arena. Jeg skriver, jeg maler og jeg snakker med de som står meg nær. Taushet
er ingen løsning.
Jeg leste en artikkel på nett i dag, om barn som har vondt i magen. Og hvordan dette ofte har sammenheng med psyken. Dette er i for seg
ingen stor nyhet, men det er likevel verdt å lese. Det er mange barn som har
vondt i magen. Det er der følelsene våre samler seg, sa de gamle. Og det
gjelder ikke kun barn. Selv blir jeg ofte litt satt ut etter et godt måltid.
For når jeg har spist kan jeg kjenne mageregionen min, siden det er fullt der.
Og det å kjenne noe i den regionen minner meg om å ha angst. Det samme kan skje
om jeg kjenner sult. Jeg kan også ha noe av den samme opplevelsen, hvis jeg har
vært ute en kald dag, og kommer inn i et varmt rom. For eksempel en butikk. Om
jeg da begynner å svette, og attpå til er litt anpusten, kan det minne om
angst. Og så er det i gang. Så kropp og sjel henger i hop. Det er ikke til å
komme bort i fra det.
Siden kropp og sjel henger sammen, er det noe en kan gjøre
selv for å ha det bedre i hverdagen. En kan ta vare på kroppen sin. Selv er jeg
ikke så god til det, men forsøker å spise sånn rimelig sundt i hvert fall. Slik
at det finnes en ballanse i den kjemien som er meg. Og det er jo slik at å ta
vare på noe, alltid er bedre enn å ikke ta vare på noe. Så er du der at du tar
vare på noe, så kjenn stolthet over det. Det trenger ikke å være så mye. Det
fungerer å kjenne på stolthet over små ting i hverdagen også. Mye handler ofte
om fokus.
Ha en stolt dag.
Bjørn
Dagens link: Roy Harper
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar