Hjelm
I dag snør det. Og det var kaldt på stua da jeg sto opp. Så
jeg har kjørt i gang et par ovner. I dag skal jeg også lage middag til Beate og våre respektive barn. Pluss Svigermor og co. Kjøtt i mørke, eller sosekjøtt som de sier i Bergen, står på
menyen. Også rød gele. For det liker visst svigermor, sies det. Og ungene sier
jo heller ikke neitakk. Det blir kjekt med mange rundt bordet. Det er lite
plikt rundt fellesmiddagene i vår storfamilie, lite familiedrama, så det blir
lett en fin stemning.
Og dette var et blikk inn i en helt normal familie, en
søndag i april. Ikke noe merkelig med det. Men så har du dette med psykiske
lidelser. Siden jeg sliter en del med angst, tilhører jeg jo den gruppen som kalles psykisk syke. Og det er jo kanskje for enkelte en merkelig ting å snakke høyt om.
Ved siden av å skulle lage middag, skal jeg også ta et valg
i dag. Det er noe jeg har pålagt meg selv, ved å skrive disse ordene. Hva jeg
skal velge er jeg fremdeles usikker på.
Jeg ble tipset om en nettside i går. Den heter
http://psykisk-blogger.blogspot.com/, og den inneholder mye stoff om psykisk helse.
Den som tipset meg, sa at kanskje noen av dem som tittet innom den siden,
også ville like å lese min blogg. Greia er at jeg kan legge til en link
på psykisk-blogger. Men jeg vet ikke om jeg vil. Jeg er redd for å bli stigmatisert.
Jeg er klar over at jeg tilhører gruppen psykisk syke, og at
den delen av meg er med på å forme tilværelsen min på en markant måte. Men
samtidig vil jeg at den delen av livet mitt skal være bare et hjørne. Det er
det at jeg er kunstner, pappa, kjærest osv, jeg helst vil profilere. Det er
disse tingene som er de viktigste i livet mitt, føler jeg. Det er det som er
meg, Bjørn, det store rommet. Så jeg er redd for at jeg vil ”bli innskrenket”, gjennom å bli
funnet på psykisk-bloggen, siden det i utgangspunket er psykisk syk delen som drar
folk dit. Plutselig blir det resten av livet mitt, det friske, det med mot og vilje og kreativitet og kjærlighet og hverdager og nistepakke og barn og kjærest og søndagsmiddager og meg som et allsidig
menneske, som blir det lille hjørnet. Og psykisk syk som står og vinker med en
vimpel og tar all plass, føler jeg. Det blir med andre ord en forskyvning av fokus. Og
en forskyvning er en forandring. Noe som provoserer min trang til
forutsigbarhet og kontroll.
Nå er det ikke slik at forandring nødvendigvis er av et
onde. I går flyttet jeg fiskene fra to av akvariene mine sammen i ett stort akvarium.
Det kunne gått til helvete, siden det dreier seg om fisk fra Malawisjøen. Fisk som ikke
lar seg tilby hva som helst. Men det ser ut til å ha gått bra. Og nå har jeg ett
akvarium med masse farger og masse liv, i stedet for to, hvor det var langt
færre farger, og mye mindre bevegelse. Det ene akvariet hadde til og med fisk
med kun en farge, gult. Og siden det andre hadde et par fisk med blå farge, ble
kontrastene fint for øyet. I det akvariet som ble ledig etter sammenslåingen skal jeg ha fisk fra Tanganyika, tror jeg, kanskje. Jeg liker rene biotopakvarier.
Så kanskje er det slik for oss mennesker også, kanskje vi
opplever at livet plutselig tilbyr oss mer liv og flere farger, om vi våger oss
ut av vår lille boks. For det er jo gjerne slik, at det kan bli litt fargeløst
rundt oss om vi står helt stille i det buret vi har valgt oss. For bur har vi
jo, de fleste av oss. Vi er bare ikke alle oppmerksomme på dem. Fordi de kalles Skam, eller Motepress, eller Status, eller Legning osv. Ofte ser vi ikke buret
vårt, fordi vi er så opptatt av å putte andre inn i sitt bur i stedet for å kaste et blikk på oss selv. Så noen ganger når vi tror vi ser
inn gjennom sprinkler, ser vi egentlig ut.
Kanskje det ikke er så farlig om jeg knytter meg opp til en
side som den nevnte psykisk-blogger. Det forandrer jo ingenting ved meg selv. Jeg er fremdeles meg, med det som kjennetegner
meg. Og jeg kan fremdeles skrive som jeg gjør. Om dagliglivet, kunst og
verdier. Om håp og vilje. Det som opptar meg. De burene som jeg lever i, og de jeg titter inn i,
vil ikke forsvinne eller få sterkere dører med flere låser om jeg blir mer synlig enn jeg allerede er. Kanskje er det
heller slik at en eller annen der ute kan føle at det går an å åpne en dør. Eller
rive ned noen sprinkler. Kanskje kan en eller annen lese ut av min ord, at det
å ha en psykisk lidelse, ikke er alt som kjennetegner dem. Og at livet likevel
har mye å by på. Kanskje vil en eller annen kjenne seg igjen i det jeg skriver,
og tenke: ”Jeg er visst ikke alene likevel”. Og det ville jo være fint. Det er
mye som er fint. Masse. Rundt omkring og over alt.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Vannland
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar