Uten å være noe for andre, er det vanskelig å være noe for seg selv

                                                                                                                                  Utkast til utsmykning ved NAV, Bergen

For noen år tilbake startet jeg en selvhjelpsgruppe for angst i utkanten av Bergen. Og i den perioden den fungerte, gikk jeg fra å være nærmest hjelpeløs, til å få etablert verktøy nok til å kunne fungere på en mer tilfredsstillende måte. 

Etter hvert oppdaget jeg også Galleri VOX, som er en kunstarbeidsplass for kunstnere som har møtt veggen av psykiske årsaker. Et atelier, som gjorde at jeg kunne fortsette å arbeide som kunstner. Noe som gjorde livet mitt enda bedre. Men det er en annen historie.

En selvhjelpsgruppe er ikke ment å være et behandlingstilbud, ikke et sted som ledes av fagpersonell, det er kun et sted hvor folk med like erfaringer kan komme sammen og prate. For mange har aldri snakket om angsten sin. Det og endelig sette ord på ting og dele av seg selv, kan bli startet på noe nytt. Ikke nødvendigvis et rosenrødt liv uten problemer, men begynnelsen på en bevegelse. Og en bevegelse vil gjerne lede mot noe, og bort fra noe.

Da jeg fant ut at det var tid for forandring og forlot angstgruppen, opphørte den dessverre. Jeg husker ikke hvor lenge den faktisk eksisterte, men for meg ble den en ny start, et springbrett.

Jeg begynte ikke å skrive i dag for å fortelle om meg selv. Jeg ville fortelle om en annen. En som en dag dukket opp i selvhjelpsgruppen som ble etablert. En som var veldig redd.

Nå var det alltid slik at de som dukket opp, syntes det var vanskelig. Men de kom likevel. Noen ble en del av gruppen over lenger tid, andre var der kun en liten stund.

Angst er ikke noe som oppleves likt for alle. Noen kan for eksempel ha dødsangst, noen kan ha en mer flytende angst som en ikke vet grunnen til, mens atter andre kan ha sosial angst. Det er heller ikke slik at angsten skiller på sosial status eller økonomi. Den kan ramme alle. Det som er felles er at angst får en eller annen konsekvens. Men konsekvensene kan være forskjellige. For den personen jeg tenker på i dag, hadde en av konsekvensene blitt at hun hadde isolert seg mer eller mindre fra omverden i elleve år. Jeg tror det var elleve år, i hvert fall, hukommelsen kan lure meg i blant.

De fleste som var med i angstgruppen har jeg mistet kontakten med. Kun denne ene, unge kvinnen, vet jeg litt om. Og sett fra mitt ståsted ser det ut til at hun har fått etablert et helt nytt liv, og at hun har gått fra å omslutte seg med mørke og smerte, til å stråle av lykke. Hun kom seg ut av et vanskelig ekteskap, fikk tatt en ny utdannelse, og har i dag et liv med mening og gleder, i stedet for et liv som handlet om å holde ut. Og det er grunn god nok til å nevne hennes historie, føler jeg; Ting nytter. Det kan gjøre vondt, men det nytter.

Jeg vet ikke hvordan de andre fra gruppen har det, men jeg håper de har det bra. At de kom videre. Slik denne kvinnen, og også jeg selv på mange vis, gjorde.

Det å ha et godt liv selv om en har det vi kaller en psykisk lidelse, handler ikke nødvendigvis om å bli kvitt lidelsen, tror jeg. Det handler mer om å klare å leve med den. Jeg vet ikke hvordan angstnivået til kvinnen jeg nevnte er i dag, men jeg vet noe om mitt eget, og hvordan jeg forholder meg til det.

For meg ble det slik at jeg ved et punkt bestemte meg for at jeg ikke lenger skulle se på angsten som kun en lidelse, men også som en ressurs. Jeg bruker den ressursen til å skape kunst, og jeg bruker den ressursen i forhold til andre mennesker. Og det er ikke så vanskelig. Det er ikke noe spesielt ved meg i så henseende.  Du kan gjøre akkurat det samme. Det handler kun om å ta et valg. Å dele de resursene vi har kan alle klare. Det er valget en må ta om å bli synlig, som ofte er vanskeligst. Ikke synligheten i seg selv.

Uten synlighet byr det på store utfordringer å være noe for andre, og uten å være noe for andre er det vanskelig å være noe for seg selv. Uten synlighet lever vi mer eller mindre i en maskerade, og blir bedømt for vårt kostyme, ikke for vårt hjerte.

Dette med synlighet har blitt kjepphesten min. Kampsaken min. Jeg tenker slik at et hjerte bak en maske er et hjerte som aldri får speilet seg i noen. Og jeg tror vi trenger å speile oss. Noen å speile oss i. Vi trenger bekreftelsen som ligger i det. Enten bekreftelsen er god eller dårlig, så er den en rettesnor. Det gir oss en mulighet til utvikling og vekst. Å leve bak masken handler mer om å opprettholde status qua, tror jeg. Enten masken handler om å skjule en psykisk lidelse, eller å få omverden til å se kun din vellykkethet.  Det handler om å unngå skam og smerte. Det handler om å dempe angst. På samme måte som piller eller alkohol kan gjøre det. Men smertefrihet er ikke det samme som lykke. Lykke handler ikke om at noe er borte, det handler om at noe er tilstede. Mens smertefrihet handler om lettelse, et friminutt. Kort, eller langt.

Selv om angstgruppen jeg var en del av opphørte, finnes det andre steder en kan vende seg mot om hverdagen har blitt vanskelig, og du bor i Bergen. Steder som drives av og for mennesker med angst. Et av dem er Hieronimus. Om du sliter og føler for å utfordre deg selv litt, kan du ta kontakt her. Om du bor et annet sted i landet, så google mulighetene. Og gjør det nå, ikke i morgen. Kanskje finnes det en angstring nær deg. Alternativt kan kanskje du starte en. For når jeg klarte det, kan du også klare det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Waves of fear