Canidae ( Hund ).
Det er pinsehelg, og søndag. Det er også en dag som krever
lite av meg.
Dager som krever lite av meg er ved første øyekast ganske
greie dager. Faren er at de kan bli litt tomme.
Det plager meg ikke så veldig mye at en dag er tom innimellom. Da er det
langt verre om en har mange tomme dager. At det har blitt standarden, og de
kommer som perler på en snor. Slike perler på snor er sjelden noe å smykke seg
med. En titter seg ikke i speilet og tenker "Ah, for et flott smykke", når
smykket handler om tomhet eller smerte. Om en dyrker et slikt smykke, handler
det vel mer om masochisme, enn det handler om stolthet tuftet på estetikk.
At en dag krever lite, kan lett tolkes som at den ikke har
mye av innhold å tilby. Med det er vel kanskje en sannhet med modifikasjoner.
Det går an å fylle en dag med ting som ikke blir krevd av en også. Selv sitter
jeg for eksempel og skriver. Jeg har spist frokost, to skiver med
jordbærsyltetøy og banan, med et glass ekstra lett melk, tilsatt D-vitamin. For
jeg har litt underskudd på D-vitamin. Senere skal jeg lage middag. I dag skal
min yngste datter og jeg ha koteletter og surkål. Videre har jeg tenkt å vaske
dusjforhenget mitt, og skifte vann på mine seks akvarier. Vanligvis ville jeg
også tatt en tur bort til kjæresten, men hun skal rusle i fjellet med ungene
sine i dag. Slike fjellturer fungerer dårlig for meg, siden lungene mine er
solid herpa. Så kanskje jeg tar i bruk altanen i stedet, og nyter solen litt
fra stillestående. Eller stillesittende.
At det finnes en ting jeg ikke kan være med på i dag,
ødelegger ikke dagen min. Om jeg hadde fokusert kun på fjellturen jeg går glipp
av, hadde en søndag nok blitt ødelagt. Da kunne jeg sittet og gremmet meg. Men det
har jeg ikke lyst til. Om kjæresten hadde fokusert på at jeg ikke blir med henne og
går i fjellet, ville kanskje hennes dag også blitt litt ødelagt. Kanskje hun
hadde valgt å bli hjemme. Og gjort lite eller ingenting. Fordi ingen ville
krevd henne for noe. Men en søndag som ikke krever noe har likevel noe å by på.
En må bare se seg litt rundt, så ser en det. At en ikke blir krevd noe, betyr
ikke at en må sitte på sin brede og stirre inn i tomheten. En har valg.
Noen ganger på dager som ikke krever meg for noe, tar jeg
det valget at jeg stort sett ligger på sofaen og glor på idiotkassa. Noen
ganger kan jeg gjøre det i flere dager. Men så går jeg lei. Og da begynner jeg
med noe. Om jeg ikke skal på atelieret, finner jeg på noe hjemme. Ofte starter
det med å ta oppvasken. Og så baller det på seg. Etter en stund er huset reint,
og jeg kan speile meg i blanke overflater og kjenne meg fornøyd med meg selv.
Og når jeg er fornøyd med meg selv, får jeg gjerne overskudd til å gjøre noe
annet også.
Overskudd betyr at jeg har kommet meg inn i en god sirkel, i
stedet for å virvle mot bunnen av mitt svarte, indre dyp, som også har en plass
i virkeligheten min. Jeg må innrømme at jeg trenger både den gode sirkelen og
det dype mørket. De to tingene utfyller hverandre. Er jeg på den gode sirkelen,
får jeg gjerne overskudd til for eksempel å male et bilde. Men det er gjerne
det svarte dypet som gir meg motiver og temaer jeg vil male. Det samme med
Vannlandet. Det er den gode sirkelen som gir meg overskudd til å skrive, men det
svarte dypet som gir meg en vei opp å skrive om. Hadde jeg vært gladkristen
eller noe sånt, hadde jeg skrevet helt annerledes enn jeg gjør. Det samme om
jeg hadde vært en vellykket forretningsmann, idrettsutøver eller opptatt av
sminke og lavkarbo. Men jeg er ikke noe slikt. Jeg er kunstner med et psykisk
problem, og dårlige lunger, som har hatt det mye verre enn jeg har det nå. Jeg
er en godt voksen mann som bærer med seg en barndom fylt med fysisk og psykisk
vold. Og jeg er pappa, kjærest og akvariefisk-nerd. Så jeg skriver med
utgangspunkt i disse tingene, til noen som kanskje kan kjenne seg igjen i det. Kanskje er det deg. Uten at jeg har noen som helst ide om hvem du er, eller hva du bærer med deg.
Jeg skriver til deg, om at det går an å forandre på livet sitt om en
gikk hodestups ned i et svart hull, eller raste i hundre rett inn i veggen. Jeg
skriver om at det går an å gi livet sitt et innhold i tillegg til alt som gikk
galt, alt som ble vondt, alt som aldri dukket opp, alt som ble frarøvet deg. Jeg skriver til deg som eide eller jakter på en blank overflate, og som kanskje oppdaget eller snart skal oppdage at blanke overflater ikke fungerer til stort mer enn å speile
egoet sitt i. Jeg skriver til deg om veivalg, om håp og
realiteter, begrensninger og muligheter. Samtidig skriver jeg til meg selv. For å gi meg selv retning.
Jeg skriver om å eie både sorg og håp, drømmer og tap, og det å
være tro mot seg selv. Om å være synlig. For å vise på min måte at en ikke trenger å gjemme seg bort av skam om livet ga deg et rapp over fingrene, en diagnose eller et handikap som gir deg utfordinger. Jeg skriver derimot ikke med et løfte på slep, som sier at du eller jeg skal
bli verdensmester, eller at det finnes en gud som elsker deg uansett. Jeg har ingen løsning å hoste opp, kun et syn. Mitt syn på små ting i hverdagen. Et alternativ blant mange. Et alternativ er ikke det verste en kan eie, eller det verste å være. Jeg skriver med et fokus på at når en ser seg tilbake en dag, kan en oppdage
at en har vært i bevegelse. Om en vil. Og våger. Jeg skriver om bevegelsen, ikke om å bryte målsnoren. Jeg skriver om identitet. Om at identiteten din
ikke trenger å være knyttet kun til det svarte hullet, eller bare til solskinn, men at den også kan være selve veien.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link handler kun om at det er en vakker sang, sunget på et vakkert vis: Take it with me (Tom Waits cover)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar