Unnvikelser er det mest brukte angstdempende middelet vi har

                                                         Fra utstillingen synlig/usynlig

Når jeg skriver blogg, er det ofte den første setningen som er vanskeligst å hoste opp. Etter at den har kommet på plass, går det gjerne lettere. Og sånn er det gjerne med mye, i mitt liv. Kanskje også i ditt. Det er ofte det å komme i gang som er problemet.

For noen skyldes startproblemene spesielle årsaker. Kanskje en rullestol, eller en vond rygg. For min egen del skyldes det ofte angst. Angsten gjør at jeg blir låst i mellom skal og skal ikke. Og veldig ofte er det skal ikke som vinner. For det å ikke gjøre noe er langt lettere enn å gjøre noe. Og konsekvensene virker tilsynelatende mindre. Litt skam og sorg går det an å leve med. Over år lærer en seg til å hanskes med det, og blir flink til å rasjonalisere bort ubehag og rettferdiggjøre sine valg.

Nå er det ikke kun angst som stiller meg i et slikt mellomrom. Ubehag kan gjøre det samme. Men jeg har levd med angst så lenge, at det kan være vanskelig å skille de to tingene. Det grauter seg litt i sammen, kan man si. Så det andre kanskje opplever som spenning, blir raskt definert som uro hos meg. Og er definisjonen uro på plass, øker ubehaget raskt i takt med jakten på løsningmodeller. Og så er angsten der, på plass, som ei trofast skabbete bikkje. Halleluja!

Når angsten har fått klisset meg til med sin kjøtertunge, blir den uovertruffent flittigst brukte løsningsmodellen for mitt vedkommende unnvikelse. Unnvikelse er det mest brukte angstdempende middelet vi har. Og det mest avhengighetsskapende. Farmasien er ikke i nærheten. Unnvikelsen ruver alene på toppen fra en trone av sår og skam, kledd i et tynt lag av bortforklaringer og fornektelse.

For et par dager siden hadde vi en lunsj på atelieret, hvor vi hadde invitert en del kunstnere til å spise med oss. Kunstnere som hadde deltatt i utstillingen Vilje, som er Prosjekt RÅ sin første utstilling. Å spise lunsj ved et langbord og konversere og all den dritten der, er sjelden noe jeg ser fram til. Sosial angst og festlige sammenkomster er lite kompatible. Så slike situasjoner kan jeg lett velge å unngå. Denne gangen følte jeg likevel at jeg ikke hadde et valg, siden jeg er en av dem som har satt prosjekt Rå ut i livet. Så jeg stilte til lunsj. I stedet for å vike unna.

Nå er jeg ikke helt sikker på hva det var som skjedde, men lunsj gikk helt strålende. Null angst å snakke om. Og ble det stille et øyeblikk rundt bordet, klarte jeg å si til meg selv at all samtale ikke er mitt ansvar alene, så jeg holdt kjeft og gumlet pizza til samtalen startet igjen uten at det var jeg som løp den i gang. Et kort øyeblikk der følte jeg meg nesten normal.

De sier at utøvere av ekstremsport kjenner på ekstrem lykke. Ikke bare under selve stuntet, men også i etterkant. En lunsj kan være som ekstremsport for meg. Så lykkefølelsen ble påtagelig og tilstedeværende etter pizzatreffet. Og jeg har i dagene som kom etterpå, klart å fokusere på det positive ved det, i stedet for å fokusere på de små detaljene som kanskje kunne fungert bedre. Å fokusere på det positive gir meg energi. Å fokusere på det negative spiser den opp.

Angst er ikke for amatører. Den krever sin mann, som en sier. Eller kvinne. Som så mye annet i livet. Vi har alle en terskel vi lever med. Noen av disse tersklene merker vi lite til, andre ser vi hele tiden. Går terskelen ved å klatre Mont Everest, går dagliglivet stort sett greit uansett om en klatrer eller ikke. Men går den ved å gå på butikken, så snakker vi om en helt annen tilstedeværelse. Og en helt annen problematikk. Sjøl kommer jeg meg stort sett på butikken nå. Selv om jeg ofte må ha selskap med noen. Men jeg har hatt perioder i livet hvor jeg har sittet uten mat i dagevis, fordi jeg ikke klarte å komme meg ut. Når jeg omsider kom meg ut, slik at jeg fikk noen kalorier i påsan igjen, startet det alltid med at jeg løftet foten, og gikk over en terskel. Og slik er det med alt. Ting løser seg først når en våger. Våger en nada, så skjer det nada. Sånn er det bare.

Det er helt greit å leve med begrensninger. Men det er også greit å utfordre disse begrensningene.  Vil en leve i Limbo, så har en rett til det, men en må ikke leve slik. Det finnes andre måter å leve på. Måter som gir langt mer luft og lys. Likevel trenger ikke alt å være svart/hvitt. Det finnes mellomstadier. Det handler ikke alltid om enten eller. Noen ganger må en leve med både og. Selv lever jeg med angst, jeg har ødelagte lunger og Cøliaki. Men jeg er også lykkelig.

Jeg har ingen standardløsning på hvordan en kommer seg over en terskel. Hvordan en skal komme dit hvor en kan kjenne at en faktisk er litt lykkelig i blant. Slikt må enhver finne ut av selv. Men jeg har erfart at bak den smerten en føler ved å velge en bevegelse framover, finnes en lindring. Selv om det ikke alltid er mulig å se at den vil komme, eller når den vil komme. Så kanskje handler det ofte mye om å holde ut, og om vilje.

 I et hvert menneske finnes en vilje. Også i deg. Knyttet til en vilje finnes alltid et håp. Og i hvert håp finnes en løsning. I går var i går. I dag er en ny dag. Og nå skal jeg dra til atelieret og male et bilde som handler om å reise seg. Å reise seg er langt mer givende enn å ligge dønn stille.

Ha en fin dag

Bjørn

Dagens link: En gammel perle