Vern.
I det herrens år 2012, på den 16. dag av måneden mai, står
det skrevet på nett:
Amerikanske forskere har foret opp mus på sukker, gitt dem
oppgaver og sammenlignet dem med mus som fikk Omega3. Og forskjellene er merkbare.
Da jeg leste dette, gikk min tanke lynraskt i retning eget
sukkerinntakk. For ja, det hender det er høyt. Men til trøst fikk jeg oppklart
bakgrunnen for noe mine barn har skjønt for lenge siden:
Jeg er teit.
Nå vet jeg altså hvorfor. Og kan forklare dem bakgrunnen. Det
er ikke min feil. Jeg er uskyldig. Alt skyldes sukkermafiaen. Jeg er et offer.
Det er mange som er teite. Og det har man lov til å være.
Man har i det hele tatt lov til å være den en er. Skal det settes et forbud, må
det settes ved det en gjør. Og det gjør man. I form av lover. Noe som lover bra.
Lover er lov, synes jeg.
Ikke alle er enige med meg i at en har rett til å være den
en er. Og i hvert fall ikke hvor en vil. De som ikke er enige i en slik
rettighet, forsøker å opprettholde en form for underkuelse, et klasseskille,
eller et annet skille. Et effektivt middel i så henseende er mobbing. Du kan
mobbes for alt, og så puttes i en bås som skiller deg ut. Du kan mobbes fordi
du er feit, eller tynn, eller fordi du er akkurat passe. Du kan mobbes fordi du
er dum eller fordi du er klok. Hva du mobbes for er ikke det viktigste. Det er
det å skille deg ut, som teller. På samme måte som rovdyr skiller ut et individ
fra en flokk, om de oppdager at det finnes en svakhet i et dyr.
I dyreverden er gjerne disse svakhetene av fysisk karakter.
Hos oss menneskedyr kan de også være av psykisk karakter. For eksempel i form
av sårbarhet. For noen har en større sårbarhet enn andre. Og sånt kan spottes.
En som ønsker å vokse på å dytte noen andre ned, oppdager raskt slike tegn. Og
skiller den sårbare ut fra flokken.
Selv har jeg blitt så gammel at mobbing ikke er et tema i
mitt liv. Jeg har fått etablert mine forsvarsverk. Mitt vern. Da er det langt verre med de unge. De som er i
skolepliktig alder. Der er det mye mobbing. Og kanskje ikke alltid så mye som
blir gjort med det. Det samme på enkelte arbeidsplasser. Det finnes alltid en
som mobber noen. Og som gjerne kaller det hele en spøk, om de blir konfrontert
med det. Du må jo tåle litt humor, sier de. Men det kan jo hende at de har spist mye
sukker.
Sjøl har jeg ikke dårlig humor. Jeg har en skikkelig god humor.
Selv om kjæresten min ofte mener noe annet. Og ikke forstår hvorfor jeg ler.
Jeg ler mye. Og når jeg ler så ler jeg høyt. Kjæresten min spiser lite sukker. Til
gjengjeld er hun glad i salt. Kjæresten min ler aller høyest hvis jeg slår meg. Det får hun lov til, for det er ikke vondt ment. Det finnes lite vondt i Beate.
Hva salt gjør med intelligensen vet jeg lite om. Noe jeg nå vet skyldes sukkerinntaket mitt.
Hva salt gjør med intelligensen vet jeg lite om. Noe jeg nå vet skyldes sukkerinntaket mitt.
Framover tror jeg sukker vil bli brukt som forklaringsmodell
for mange dumme tanker eller valg i mitt liv. For eksempel valget om å
opprettholde inntaket jeg har. Gjerne i form av sjokolade. Sjokolade er min
akilleshæl med tanke på intelligens, klarer jeg fremdeles å forstå.
Vi har alle akilleshæler. Jeg har mange. Selv om jeg bare
har to bein. Det er merkelig det der. Hva
din akilleshæl er vet jeg lite om, men jeg regner med at den ikke er så
forskjellig fra folk flest sin. Det som er med akilleshæler, er at begrepet
betyr at du har en sårbarhet. Et punkt du forsøker å skjule for andre. Et punkt
hvor noen kan stikke en forgiftet pil i deg. En av mine hæler har vært at jeg
har angst, og at jeg plages med depresjoner. Det vil si at jeg har en psykisk
lidelse. Har du en psykisk lidelse, så er det ikke så nøye hva denne lidelsen
kalles. Det som er viktig er at du vil forsøke å skjule den. For å være som
folk flest. Så ikke mobben kan skille deg ut fra flokken. Fordi du skammer deg.
Det er da du får en akilleshæl. Når du vil være som folk flest. For det er du
ikke. Du er du, og kun det. Og det skal du være glad for. Å være du er nok. Hadde du vært fler hadde du hatt en diagnose du kanskje ikke ønsker, og dermed nok en akilleshæl.
Å være deg, slik du
er, er en rettighet du har. I motsetning til å gjøre det du vil. I forhold til
handling finnes det regler.
I det du aksepterer at du er du og slutter å skamme deg,
forsvinner en akilleshæl. Da slipper du å gå på tærne lenger. Og det har jeg klart å forstå, selv med det
sukkerinntaket jeg har. Tenk om…
Ah, perspektivene
blir svimlende.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Skru opp lyden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar