Til og med rosen må være knopp før den springer ut

                                                                                                                                                    

I går var jeg på utstilling. Det vil si, jeg var på to utstillinger. Utstillingene har ingenting med bildet av ørnen å gjøre. Ørnen er del av en utsmykning jeg gjorde for NAV, og henspeiler til siste del av dagens blogg. 

Den ene utstillingen jeg så i går var i Galleri 3.14, og viste en lysinstallasjon av Mona Hatoums , pluss ti videoverk av forskjellige kunstnere.

Det andre stedet jeg tittet innom, var Bergen Kunsthall, hvor masterutstillingen for Kunsthøyskolen ble vist; A ride full of traps.

Jeg skal ikke forsøke å formidle opplevelsen av de enkelte kunstverkene jeg så. Men jeg kan si noe om totalopplevelsen. For i blant er totalopplevelsen det som teller. Ikke hvordan en kan plukke fram et element og løfte det mot skyene, eller knuse det i ord sprengfulle av vrede.

Det er flott å gå på utstillinger. Dessverre gjør jeg det for sjelen, siden det er lite kompatibelt med angst, men de gangene jeg får det til, får jeg alltid med meg noe videre. Noe som gir meg nye muligheter, eller noe som sier at det jeg holder på med i mine egne arbeider, ikke er så verst. Det som åpnet for flest konkrete ideer denne gangen, var videoverkene på Galleri 3,14. Jeg fikk ikke med meg alle, men jeg fikk med meg et par.

Jeg liker å tenke på galleribesøk som en tur i skogen. Også på en skogtur tar en til seg noe. En ser på trærne, på de forskjellige grønnfargene og en hører fuglesang. Samtidig kjenner en at kroppen finnes, og at tankene får flyte fritt. En suger til seg totalopplevelsen, uten å plukke den i fra hverandre med kritiske blikk. Om en legger merke til et tre, tenker en ikke at det treet burde vært annerledes. Det samme med en steinformasjon, eller en bekk.  Og absolutt tenker en ikke at den bekken kunne jeg gjort bedre selv.

Når jeg besøker et galleri og ser på kunst, forsøker jeg å ha samme tilnærmingsmetode. Jeg tenker at det som er utstilt må få være det det er, og at jeg ikke umiddelbart bør forsøke å sammenligne det med noe annet, eller plukke det fra hverandre. Likevel er det alltid noe som peker seg ut, i form av noe positivt eller negativt. Så jeg må bruke litt energi på å minne meg selv på at ting må få lov til å være seg selv. Er det et verk jeg synes er dårlig, kan jeg kjenne på den følelsen, i stedet for bare å intellektualisere opplevelsen. Det betyr likevel ikke at all kunst er god kunst. Så jeg gir meg selv også lov til å vurdere det jeg ser. Men jeg forsøker å gi meg tid til å kjenne på ting, like mye som å vurdere ting. Jeg synes det er minst like viktig å sette ord på det jeg kjenner, som på det jeg ser. Om jeg ikke kjente noe, kunne jeg like godt latt være å se. Om alt var tanke, hadde jeg mistet noe viktig i meg selv.  

Når jeg hører på musikk, er det ofte den musikken som treffer følelsene mine, som berører meg. Ikke den som kun handler om flinkhet. Det er det nakne, framfor det spissfindige eller overlessede som oftest når meg. Og slik forsøker jeg å forholde meg til billedkunst også. Jeg forsøker å se forbi det åpenbare, etter noe på baksiden. For det meste i livet har flere lag. Også kunst.

Om jeg klarte å forholde meg til mennesker på samme måten, hadde det gjort godt. Om jeg klarte å gi alle jeg ser eller møter samme tillit som jeg gir et tre eller et bilde på et galleri, så hadde jeg vært fornøyd med meg selv. Da hadde jeg gått en vei jeg kunne se tilbake på med stolthet, tenker jeg. Men jeg er kun i begynnelsen av en slik vei. Kanskje har ei stortå startet en bevegelse og berører underlaget, men lenger enn det har jeg ikke kommet. Jeg bærer på altfor mange fordommer og altfor mye å forsvare i meg selv, til å kunne påstå noe slikt. Så kanskje burde jeg bare legge meg ned i avmakt, og gremmes over min egen utilstrekkelighet. Eller løfte meg selv opp på en pidestall, hvor jeg kan stå og rope til verden: I don’t give a shit. Skylapper er jo ikke avhengige av høyde. De fungerer i alle høyder. De fungerer om en er nær asfalt eller nær skyer. Om en sover under et dekke av papp, eller ederdun.

Kanskje går det også an å gi seg selv samme tillit, som den jeg nevnte i forhold til et tre eller et kunstverk, eller andre mennesker. Kanskje handler det ikke om hvor langt du har kommet, men mer om at du er villig til å bevege deg. Vi kan ikke alle være verdensmestere, ikke alle kan hele tiden være en fullt utsprunget rose. Til og med rosen må være knopp før den springer ut. Alle trenger heller ikke å være roser. Også løvetann har livets rett. Enten den skal fullføre sin gjerning i en barnehånd, eller i det den sprenger seg gjennom asfalt og roper gult og lykkelig mot en blå himmel. Uten bevegelse hadde ingen undere skjedd. Uten underet du, hadde verden vært fattigere.

Uansett hvor uoppnåelig veien framfor deg i blant kan virke, så finnes den. I blant handler det kun om å se den. Og at når en ser den, å gi den en liten sjanse. I det du strekker fram foten og kjenner stortåa berøre underlaget, har du startet en bevegelse mot noe, eller noen. Den lille berøringen av underlaget kan gi en opplevelse som strekker seg helt fra tåen og til hjertet, og den kan framkalle både tårer og latter. Men først må en legge merke til den. Og la den være det den er. Uten å sammenligne den med noe annet.

Ha en god dag

Bjørn

Dagens link: Fra Drømmeslottet