Å gå med underbuksa ytterst

Gammelt jungelord:

Det hender Fantomet forlater jungelen, og går omkring i byen som en vanlig mann.

Hva som jeg fikk meg til å starte dagens blogg på denne måten, vet jeg ikke.  Tanken bare datt ned i hodet mitt, og fant vegen fram til fingrene mine som igjen fant vegen til tastaturet da jeg satte meg for å skrive. Så nå står setningen om Fantomet å lese på pc-skjermen min. Jeg har mange minner bundet opp til Fantomet. Minner fra da jeg var noen år yngre. Nå for tiden leser jeg sjelden Fantomet.

Jeg tror ikke dette med å ta fram et gammelt jungelord bunnet i en trang til å sammenligne meg med Ånden som går. Til det er forskjellene for store. En av de mest tydelige er kanskje at i motsetning til Fantomet, går ikke jeg rundt i trikot med ei underbukse over. I det hele tatt bruker jeg sjelden trikot, og hadde jeg gjort det hadde jeg nok valgt å ha underbuksa innerst. Å gå med underbuksa ytterst har aldri virket spesielt intelligent, spør du meg. Men det er nok noe jeg ikke har fått med meg, en eller annen form for hemmelighet. For veldig mange superhelter velger den løsningen. Og de er tross alt superhelter, så de har nok en mening med det. En annen forskjell mellom Fantomet og meg, er at jeg ikke bruker vold til å løse ting. Jeg går ikke rundt og hamrer skurkene i bakken. Noe som skyldes en holdning jeg har til knyttnever, men kanskje det også har noe med forskjell i muskelmasse å gjøre.

I går så jeg et program på tv, som handlet om ungdom som ikke hadde det så bra. De følte seg annerledes. Programmet var engelsk, og ble ledet av en eller annen kar jeg ikke husker navnet på. Han gikk rundt i byen kledd som en vanlig mann, men det var ikke Fantomet. Ingen knyttnever her. Ingen påtagelig muskelmasse. Han har derimot tidligere vært koblet opp til en rolle der han forsøker å få kvinner til å akseptere sin egen kropp. Selv om de ikke nødvendigvis ser ut som glamourmodellene vi finner i glansede magasiner og i reklame på tv. Fokuset denne gangen var altså satt på ungdom. Ungdom som så annerledes ut, eller hadde andre roller enn de vanlige rollene barn og ungdom har i hverdagen. Ting de hadde i livene sine, og som de selv synes skilte dem fra annen ungdom. Gjerne noe de syntes var pinlig. Ting rundt kroppsbilde. Noen hadde også syke foreldre de måtte pleie og ta ansvar for. Og noen av ungdommene var homofile.

Programlederens bakgrunn er at han selv var kraftig overvektig i ungdommen, pluss at han er homofil. Sider ved seg selv han bruker aktivt i programmene sine for å understreke et poeng.

Det som var fint med programmet, var at det hadde svært lite fokus på de negative opplevelsene til ungdommene, selv om disse opplevelsene ble vist. Det handler derimot om muligheter. Og det å akseptere seg selv. Det var ingen pekefinger inne i bildet.  Fokuset gikk på de positive sidene hver enkelt ungdom hadde. Det å få dem til å se dem. Om noen hadde en rolle i å pleie sin syke mor eller far, ble det ikke skreket opp om at dette er forkastelig eller må forandres fullstendig. Det var ingen som angrep foreldrene til disse barna. Programmet handlet om små tilpasninger, og ikke om å dømme noen. Men mest handlet det om å se sin egen verdi, følte jeg.

For meg ble dette programmet en form for vekker. For jeg er ofte langt mer fokusert på ting som bør forandres i form av å fjernes, enn ting som allerede finnes og kan dyrkes videre fram.

Så kanskje Fantomet også må få lov til å være den har er. Kanskje det er greit at han flasher underbuksa si. Og kanskje han til og med kan begynne med stringtruse, utenpå trikoten sin. Kanskje vi ikke må se likedan ut alle sammen. Kanskje det ikke er så viktig å få alt til å passe inn i en mal. Kanskje vi ikke må være som alle andre, tenke som dem, spise som dem, synge som dem, kle oss som dem, ha samme vekten som dem, og frisyre, eller bil, eller gardiner. Kanskje det er slik at også de vi kaller de andre, også forsøker å løpe fra seg selv.  At det er greit at vi er som vi er. Kanskje det du ikke liker ved deg selv, som du bruker mye tid og energi på å dekke over eller å fortrenge, kan få lov til å være der.

I mitt eget liv er angst og dårlige lunger noe jeg lever med til daglig. Ingen hemmelighet ved det lenger. Men jeg vet ikke hvor mye lettere det ville være for meg, om jeg hele tiden skulle bruke energi på å ønske disse tingene vekk. Eller dekke over dem. Kanskje jeg er best tjent med å akseptere at ting er slik de er, og la det være synlig. Og så gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg er ikke så god til å fly på fjellet, siden jeg sliter litt med å få i meg nok surstoff. Men jeg kan rusle på flatmark. Og sola skinner der også. Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden av gjerdet, eller opp mot fjelltoppene.  Og selv om det skulle være det, så er det ikke sikkert gresset der oppe er bedre å legge seg på ryggen i for å se på skyene drive forbi likevel. Ikke alt handler om hvor grønt ting kan bli. Noen ganger handler det om hvor grønt det er her og nå. Og at det er nok.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Elegy for Janis