Natt til mandag ble det satt ny snørekord i Lyngen,
Nordland. Rekorden er på 2,12 meter. Jeg vet ikke om den rekorden gjør folk i
Lyngen stolte, eller om det hele bare er noe herk. Vi er tross alt i midten av
mai, så at sommeren lar vente på seg er vel lite å rope hurra for. Og er snø
noe å være stolt av i seg selv?
For min egen del er jeg lite opptatt av rekorder. Og enda
mindre av konkurranser. En kan jo konkurrere om det meste, så det er kanskje
litt merkelig at det å løpe fort, for eksempel, skal få så mye oppmerksomhet,
synes jeg. Eller det å sparke en ball inn mellom to stenger. Mens det sykehuset
som redder livet til flest barn gjennom et år, antagelig aldri får noen medalje.
Det er jo også slik at i en konkurranse vil det kun være én
vinner, mens det blir etablert en stor gruppe tapere. Til og med en som kommer
aller sist. Å komme aller sist er aldri morsomt. Verken om det handler om å
løpe fort, være penest eller å ha helsen i behold. For siden det å vinne gir stor
verdi, må jo det å tape handle om verdiløshet, skulle en tro.
Om vi ser oss rundt kan vi sammenligne vinnere og tapere på
mange felt i livet. Nesten over alt. Og vi kan plassere oss selv på en skala.
Som en svart flekk ett eller annet sted mellom topp og bunn. Der er du. En
liten muselort. Jeg tror ingen av de som leser dette vil plassere seg selv på
toppen av skalaen. Jeg tror heller ikke at noen vil plassere seg på bunnen. De
fleste vil nok plassere seg rundt midten. Kanskje litt over. Rundt midten er
det ganske trygt å være. En slipper skammen over å være på bunnen, og en
slipper stresset med å holde seg på toppen.
På midten har vi god oversikt. Vi kan titte oppover og
drømme, eller nedover og føle medynk. Vi kan også titte oppover med begjær, og
nedover med skadefryd. Oppover med hat og nedover med vemmelse, eller omvendt. Vi
kan også vende blikket innover, og ikke bry oss om noe. Bare stirre inn i
selvgodheten fra vår trygge middelplass. Stirre utenfor skalaen og opp mot en
himmel på jakt etter trøst, kan vi også gjøre. Eller ned, i frykt. Eller vi kan
bare kjenne etter hvor vi står, og sammenligne oss kun med oss selv. Hvor jeg
er i dag og hvor jeg var i går. Jeg tror det siste er absolutt det
vanskeligste.
En kan ikke være rik, om det ikke finnes fattige. En kan
ikke vinne uten tapere. Svart er avhengig av hvitt for å finnes. Dette er
sannheter vi blir oppdratt til å fokusere på. Så kanskje konkurranser handler
minst like mye om å skape tapere, som å finne en vinner. For at det skal finnes
ballanse.
Eller kanskje ikke. Kanskje handler
konkurranser om å sette lys på noe positivt, og glemme det som er negativt. At
det handler om å velge fokus. At det handler om å ha noe å strekke seg etter.
Noe som gir håp. Og kraft. Og overskudd. Kanskje handler etableringen av en
vinner om å få noen å identifisere seg med, slik at vi selv blir del av noe
positivt. Både den rike og den fattige kan jo snakke om at laget ”mitt” scoret.
Det finnes mange måter å se ting på. Kanskje ikke alt
handler om å vinne. En trenger ikke å velge én vinkel å se på ting fra, og så
forsvare den resten av livet. Det gjelder oss alle.
”Alle” er et stort begrep. Så stort at det nesten mister
betydning. I hvert fall om en setter det opp i mot begrepet ansvar. ”Du”,
derimot, er et mye mindre begrep. Langt lettere å påvirke. For deg selv.
Når det gjelder deg selv, finnes det også mange måter å se
ting på. En trenger ikke alltid å snakke om oss alle, om vårt universelle
ansvar, fellesskapet. Slik at vi forsvinner i mengden og blir nesten usynlige,
til og med for oss selv. Vi kan snakke om vår egen person. Vi kan gjør oss selv synlige. Du, kan gjøre
deg selv synlig.
Du har et valg. Du kan velge fokus. Du kan sammenligne deg
med noe uoppnåelig, så du kan holde deg selv nede og kose deg i din
selvmedlidenhet over ikke å rekke opp. Eller du kan strekke deg mot noe du vet
eller aner finnes i deg selv. For det finnes noe i deg selv. Noe av verdi. Noe
noen har bruk for. Dette noe lever sitt liv uavhengig av medaljers kulører,
eller taperens skygger. Lever utenfor alle skalaer. Dette noe i deg selv er
ikke avhengig av å trykke noen ned i møkk, eller løfte noen opp på en pidestall.
Det finnes der som en egen verdi, en egen kraft, en egen vilje. Uavhengig av
alt annet. Det konkurrerer ikke med noen. Det bare er der. Slik du også er her.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Shelter
Dagens link 2: http://www.youtube.com/watch?v=akpE6UgROrU
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar